lørdag 6. februar 2021

Tusenårsriket

1.Amillianismen går tilbake helt til Augustin (354-430) som tolket tusenårsriket spirutualistisk om kirken. Han lærte at dette begynte med Kristi første komme, og at Kristi kirke er det rike hvor de hellige hersker. Når det i Åp 20,4 tales om den første oppstandelse, lar han denne gå på omvendelse, hvor mennesker oppreises til et nytt liv. Augustins syn ble den katolske kirkes offisielle lære i denne sak. Det ble også overtatt av reformatorene, både Luther og Calvin. I Den augsburgske bekjennelsen heter det at de blir forkastet som " utbrer somme jødiske læremeninger om at førde dødes oppstandelse skal bare hellige og gudsryktige inneha et verdslig rike og alle ugudelige bli undertvunget " (Augustana art. 17). Her bør dog bemerkes at det var en ganske ytterliggående form for kiliasme som var aktuell, og som en tok avstand fra.
Amilliaerne oppfattet fra først av de tusen år bokstavelig, og det førte til en sterk forventining av Kristi gjenkomst og verdens ende, samt til store botsbevegelser, da en nærmet seg år 1000 e. kr. Selv om en senere måtte oppgi tanken om de tusen åår. vedble dog Augustins oppfatning å være rådende for de historiske kirkesamfunn ned gjennom hele middelalderen.
Amillianismen regner altså ikke med noe gudsrike på jorden i bokstavelig mening. En anser at skildringen i Åp. 20, liksom de øvrige steder i Skriften som behandler samme emne, må betraktes som billedlig. Det hevdes atgudsriket må være et rent åndelig rike, da noe annet ville bety en tilbakegang fra det åndelige innhold som kjennetegner Guds rike etter at Kristus er kommet og har avskaffet den gamle pakt. Evangeliets tid er "tusenårsriket". Løftene til Israel omet rike får sin åndelige oppfyllelse i kirken og kirkens historie. Djevelen er bundet med "evngeliets lenke" og kan ikke virke fritt der Guds ord forkynnes. Vi lever nå i tusenårsriket, - kanskje nær den tid da djevelen slippes løs igjen fra sitt fengsel og drar ut for å forføre jordens folk.