Jesus jeg elsker deg så høyt. La ditt hjerte farve jorden med din kjærlighet. Jeg ber for de ensomme, at de får møte deg, slik at de ikke er ensomme lengre, for din kjærlighet er i dem. Jesus hjelp alle som søker deg, la de få den hjelpen de trenger. La de kjenne ditt nærvær. La mennesker søke deg. Verden er usikker nå. Ungdommer og barn blir usikre på sine framtidsutsikter. Jesus hos deg fins det framtid og håp. Vi er ikke på jorden for alltid, men du har lovet oss evig liv. Alle som tror på deg.
Du er levende Jesus. Takk for at du viser deg for oss mennesker når vi søker deg. Alle kan få kjenne deg nære seg. For du er allestedsnærværende. I kontemplasjon og indre bønn får vi bli kjent med deg. Her står det litt om kontemplasjon om noen vil prøve det.
OM BØNN
Jesus er også vår lærer i bønn. Han oppfordrer disiplene til å «våke og be». «De skal alltid be og aldri gå trett» (Luk 18,1).
Det er blitt sagt at det er «det elskende hjertet som ber». Bønnen er ikke annet enn kjærlighet over avstand. Den er hjertets måte å tale til Gud på, «han som ingen noensinne har sett».
Da Jesus vandret omkring på jorden, tok hans kjærlighet til Faderen form av bønn. Da Jesus forlot disiplene for å gå tilbake til Faderen, fant deres kjærlighet til Mesteren uttrykk i bønn. Slik omformes også vår kjærlighet til Kristus, som vi aldri har sett, til bønn – bønnen gir kjærligheten «vinger». Derfor kan vår bønn vare ved, også når vår munn ikke former ord, eller vi ikke bevisst tenker i religiøse baner. Hjertet er likevel levende, og det er hjertet som ber. «Jeg sover, men hjertet våker», heter det i Salomos Høysang (Høys 5,2). – Samme erfaring kan vi gjøre når det gjelder mennesker vi er glad i: de er oss stadig nær selv når vi ikke akkurat tenker på dem, og den minste foranledning vekker minnet om dem til live.
I samme grad som denne kjærlighet er tilstede, vil vår bønn være vedvarende. Da kan vi også be når vi arbeider, spiser, samtaler eller gjør andre ting. Ikke desto mindre er det nødvendig av og til å kutte ut alt annet, og bare konsentrere oss om bønnen. Der følger vi Jesu eksempel da han trakk seg tilbake for å være alene med Faderen. «Når du ber, da gå inn i ditt kammer og lukk døren til og be til din Far som er i det skjulte» (Matt 6,6). Vi trenger alle et slikt «bønnens rom», der vi kan finne oss selv igjen i Faderens nærvær og noen øyeblikk være skjermet fra dagens kav og bekymringer. Det er en grunnleggende rett vi eier som kristne: å ta oss denne tid til bønn. Men det skal vilje og utholdenhet til. Vi trenger bevisst å forsvare Marias «ene nødvendige», hennes «bedre del», mot Martas overhåndtagende «mas og strev» (Luk 10,41-42). Da kan bønnen bli det den var for Jesus: en kilde til styrke og fornyelse i all vår gjerning.
Hva består bønnen i:
En tradisjonell formulering sier at det er «sinnet og hjertet som løfter seg mot Gud». En mer omfattende definisjon kaller rett og slett bønnen «en samtale med Gud». En samtale innebærer en utveksling mellom to parter, og her betyr det at både Gud og vi selv må kunne komme til orde. Bønnen er altså mer enn en enetale der vi utøser oss overfor en passiv guddom. Vi må også kunne være lyttere, for nettop i bønnen kan Gud ha noe å si oss.
Grunnleggende for bønnen er at vi i første omgang innordner oss Gud og ikke omvendt. Likesom Moses foran den brennede tornebusk, befinner vi oss i hans hellige, opphøyede og kjærlige nærvær. Allerede opplevelsen av dette nærvær kan være bønn. Det er en begynnelse til kontemplasjon. – Men Gud taler også. Han taler til oss i vårt hjerte. «Jeg vil høre hva Herren sier» (Salme 85,9). Han taler også til oss ved sitt Ord, slik det åpenbares i Skriften. Før eller siden må bønnen utgå fra Guds åpenbaring, fra det Gud sier om seg selv, for ellers risikerer vi å be til en gud som vi selv har gjort oss et bilde av ut fra våre egne forestillinger. I Skriften sier Gud oss hvem han er og hva han har gjort for oss. Han minner oss om hvem vi er: hans skapninger som han har gjenløst gjennom sin Sønn, og som er kalt til å ta del i hans herlighet. Først da finner vi oss selv som mennesker og kristne, og først da blir bønnen virkelig vår bønn.
Kontemplasjon
Bønnens høyeste uttrykksform, dens endemål er kontemplasjon: å «se» Gud i bønnen. I meditasjonen tenker vi bevisst på Gud og hans verk. I kontemplasjonen betrakter vi. Vi lar vårt indre blikk hvile i Gud. Vi behøver ikke si noe, bare se. Likesom vi kan la blikket dvele ved et vakkert landskap, slik kan hjertet dvele ved Gud i stillhet, glede og fred. Gud er nok, og vi behøver ikke søke noe annet ut over ham. Vi står ved målet. Vi er til for Gud. Det er i dette «uutsigelige» samvær at vi best lærer å kjenne Gud, slik gode venner ikke behøver å si hverandre noe for å være sammen, og slik disiplene var hos Jesus,dvelte hos ham. Selv om vi bereder grunnen for denne bønnen gjennom meditasjon, oppleves den likefullt hver gang som en gave, ren og uformidlet. Spesiell begavelse, et asketisk temperament, er ingen forutsetning, da heller et åpent og enkelt sinn som hos saligprisningenes mennesker: De ydmyke, de fattige i ånden, de fredsæle, de rene av hjertet – «for de skal se Gud» (Matt 5,8).
Det var bare noen utdrag om bønn. Alt kan leses her:
https://katarinahjemmet.katolsk.no/index.php/kloster/bonn/om-bonn/
Takk Jesus for at vi får komme så nært deg at vi kan kjenne hjerteslagene dine slå. Du vil vi skal være ett med deg. Takk for ditt nærvær. La alle som vil få kjenne det nærværet.
Jesus jeg ber med deg:
«Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem og du i meg, for at de fullkomment skal være gjort til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg. Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far! Verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg. Og disse har erkjent at du har utsendt meg. Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem.»
Johannes 17:20-26 NB
https://bible.com/bible/102/jhn.17.21-26.NB
