Jeg tror vi kristne er kalt til å leve et liv i bønn til vår Gud. Da vil vi finne enheten med Gud, og vi vil finne enhet med hverandre.
Da vil Kristus bli vårt hodet, og vi vil bli kroppen og gjøre de oppdrag vi er blitt kalt til.
Jeg kom over noe jeg ønsker å dele med meg fra Katarinahjemmet hvor de skriver om bønn.
Det er veldig bra alt sammen, men jeg falt kansje litt ekstra for det de skriver om "bønn er kjærlighet", kansje fordi det er den bønnen jeg elsker mest av alt.
Her er et utdrag:
Bønn er kjærlighet
Det er blitt sagt at det er "det elskende hjertet som ber". Bønnen er ikke annet enn kjærlighet over avstand. Den er hjertets måte å tale til Gud på, "han som ingen noensinne har sett". Da Jesus vandret omkring på jorden, tok hans kjærlighet til Faderen form av bønn. Da Jesus forlot disiplene for å gå tilbake til Faderen, fant deres kjærlighet til Mesteren uttrykk i bønn. Slik omformes også vår kjærlighet til Kristus, som vi aldri har sett, til bønn - bønnen gir kjærligheten "vinger". Derfor kan vår bønn vare ved, også når vår munn ikke former ord, eller vi ikke bevisst tenker i religiøse baner. Hjertet er likevel levende, og det er hjertet som ber. "Jeg sover, men hjertet våker", heter det i Salomos Høysang (Høys 5,2). - Samme erfaring kan vi gjøre når det gjelder mennesker vi er glad i: de er oss stadig nær selv når vi ikke akkurat tenker på dem, og den minste foranledning vekker minnet om dem til live.
Det er blitt sagt at det er "det elskende hjertet som ber". Bønnen er ikke annet enn kjærlighet over avstand. Den er hjertets måte å tale til Gud på, "han som ingen noensinne har sett". Da Jesus vandret omkring på jorden, tok hans kjærlighet til Faderen form av bønn. Da Jesus forlot disiplene for å gå tilbake til Faderen, fant deres kjærlighet til Mesteren uttrykk i bønn. Slik omformes også vår kjærlighet til Kristus, som vi aldri har sett, til bønn - bønnen gir kjærligheten "vinger". Derfor kan vår bønn vare ved, også når vår munn ikke former ord, eller vi ikke bevisst tenker i religiøse baner. Hjertet er likevel levende, og det er hjertet som ber. "Jeg sover, men hjertet våker", heter det i Salomos Høysang (Høys 5,2). - Samme erfaring kan vi gjøre når det gjelder mennesker vi er glad i: de er oss stadig nær selv når vi ikke akkurat tenker på dem, og den minste foranledning vekker minnet om dem til live.
I samme grad som denne kjærlighet er tilstede, vil vår bønn være vedvarende. Da kan vi også be når vi arbeider, spiser, samtaler eller gjør andre ting. Ikke desto mindre er det nødvendig av og til å kutte ut alt annet, og bare konsentrere oss om bønnen. Der følger vi Jesu eksempel da han trakk seg tilbake for å være alene med Faderen. "Når du ber, da gå inn i ditt kammer og lukk døren til og be til din Far som er i det skjulte" (Matt 6,6). Vi trenger alle et slikt "bønnens rom", der vi kan finne oss selv igjen i Faderens nærvær og noen øyeblikk være skjermet fra dagens kav og bekymringer. Det er en grunnleggende rett vi eier som kristne: å ta oss denne tid til bønn. Men det skal vilje og utholdenhet til. Vi trenger bevisst å forsvare Marias "ene nødvendige", hennes "bedre del", mot Martas overhåndtagende "mas og strev" (Luk 10,41-42). Da kan bønnen bli det den var for Jesus: en kilde til styrke og fornyelse i all vår gjerning.
Det dreier seg om mer enn å finne "et stille øyeblikk" blant mange adspredelser, en nødvendig avkobling i en stresset stund. Bønnen virker befriende og helbredende på hele mennesket. Den som ber, opplever at tingene etter hvert faller på plass i livet. Kirkefedrene forklarte det ved å si at mennesket, som ved syndefallet var "gått ut av seg selv" og blitt fremmedgjort, finner tilbake til seg selv ved bønnen i Guds nærvær. Bønnen er med på å gjenskape i oss Guds bilde - det vi først ble formet i, men som ble forvansket gjennom synden. Ved bønnen er det som om Gud speiles i oss, samtidig som vi blir oss selv. - Det er blitt sagt at mennesket - ved siden av meget annet - også er et bønnens vesen. Bønnen oppfyller et grunnbehov i oss, mens en som aldri ber, dypest sett forblir ufullbåren. - Kjærligheten, som er bønnens kilde, frigjør åndens krefter i oss og retter opp det som er kommet i ulage.
Fra Bønnebok for Den katolske kirke, St. Olav Forlag 1990.
