"De første 300 år måtte de kristne samles i hemmelighet på grunn av forfølgelsene. Underjordiske gravhaller (katakomber) var trygge steder å ha hemmelige møter. Her var det graver i nisjer i veggene, eller steinkister på gulvet. Dette er bakgrunnen for at alterbordet i gamle kirker er en helgengravkiste. "I Dagen.se kunne man for noen dager siden lese om Padre Pio:
"Helgonet fader Pios kvarlevor ställdes ut till allmän beskådan på 40-årsdagen av hans död. Ett led av tusentals pilgrimer ringlade sig runt hans grav i den lilla byn San Giovanni Rotondo i södra Italien.
Helgonet fader Pios kvarlevor ställdes ut till allmän beskådan på 40-årsdagen av hans död.
Ett led av tusentals pilgrimer ringlade sig runt hans grav i den lilla byn San Giovanni Rotondo i södra Italien." http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=152691
Helgonet fader Pios kvarlevor ställdes ut till allmän beskådan på 40-årsdagen av hans död.
Ett led av tusentals pilgrimer ringlade sig runt hans grav i den lilla byn San Giovanni Rotondo i södra Italien." http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=152691
I kirkehistorien så finner man ut at de første kristne hadde et annet forhold til de døde enn det hedninger og jøder hadde. Som det står i de katolske sider:
"For antikkens mennesker var det utenkelig å ære en død, jødene regnet de avdødes legemer for urene, og romerne brente sine døde. Men kristendommen førte med seg et nytt positivt syn på kroppen. Menneskenes ånd skulle ikke befris fra kroppens fengsel, som samtidige religioner mente. I stedet skulle kroppen oppfylles av Guds Ånd og bli Hans bolig, Hans tempel. Allerede den hellige apostelen Paulus vektlegger at kroppen er Den Hellige Ånds tempel (1.Kor 6,19). Særlig viktig for martyriets teologi er Rom 12,1: «Så formaner jeg dere da ved Guds miskunn, brødre, til å bringe deres legemer frem for Gud som levende offergaver, Gud viet og ham til behag, - det er den åndelige gudsdyrkelse som dere skylder ham.» Paulus sier altså at selve det å overgi eller ofre kroppen til Gud, er den riktige gudstjenesten, den beste liturgien. Martyriet, og dermed relikviene, har altså med liturgi og eukaristi å gjøre."
videre står det:
"Det å ære relikvier (eller helgener eller ikoner) kalles gjerne «venerasjon» (latin veneror = høyakte, vise ærefrykt eller ærbødighet). Denne venerasjonen har ingenting med tilbedelse å gjøre, for tilbedelse er forbeholdt Gud. Og relikviene i seg selv æres bare på grunn av den relasjon de har til hellige personer (cultus relativus personæ). Det dreier seg altså om den respekt vi skylder de hellige som ved sine liv og ved sine kropper tjente Gud, var Den Hellige Ånds templer eller verktøy og som har tatt del i den herliggjorte Jesu Kristi oppstandelse.
En helgens levninger er et stykke virkelighet der Guds Ånd har vært nærværende, nesten som et alter eller et tabernakel der det innviede brødet ikke lenger er tilstede. Men hva hender med Åndens nærvær etter martyrens død? Paulinus skriver: «Den nåde som Gud inngjøt i helgenenes legemsdeler, kunne jo ikke dø og begraves med kjøttet. Fra de begravde knoklene begynte det å skinne et lys som siden aldri opphørte å vise sine helende krefter». En moderne forsker sier: «Selv om kroppen blir overgitt av sjelen, bar den Åndens segl og ble et sted der himmel og jord møttes». En annen moderne forsker kommenterer: «Aktelsen for relikvier innebærer å verdsette kroppen og hele skapelsen, hvor den troende allerede ser gjenskinnet av oppstandelsens lys»."
En helgens levninger er et stykke virkelighet der Guds Ånd har vært nærværende, nesten som et alter eller et tabernakel der det innviede brødet ikke lenger er tilstede. Men hva hender med Åndens nærvær etter martyrens død? Paulinus skriver: «Den nåde som Gud inngjøt i helgenenes legemsdeler, kunne jo ikke dø og begraves med kjøttet. Fra de begravde knoklene begynte det å skinne et lys som siden aldri opphørte å vise sine helende krefter». En moderne forsker sier: «Selv om kroppen blir overgitt av sjelen, bar den Åndens segl og ble et sted der himmel og jord møttes». En annen moderne forsker kommenterer: «Aktelsen for relikvier innebærer å verdsette kroppen og hele skapelsen, hvor den troende allerede ser gjenskinnet av oppstandelsens lys»."
Hvorfor jeg egentlig tar opp dette er at jeg kom over noe jeg syns var veldig interessant som handler om hvordan Gudstjenesten har blitt som den er! http://www.preken.net/Gudstj-06.htm Anbefaler å lese hele, men jeg skal ta med et utdrag om hvordan de kristne feiret Gudstjeneste i katekombene til år 300 e Kr.
"2. Gravhall. De første 300 år måtte de kristne samles i hemmelighet på grunn av forfølgelsene. Underjordiske gravhaller (katakomber) var trygge steder å ha hemmelige møter. Her var det graver i nisjer i veggene, eller steinkister på gulvet. Dette er bakgrunnen for at alterbordet i gamle kirker er en helgengravkiste. Kirke er et gresk ord: kyriaké = det som hører Herren til. Kyrie eleison = Herre, hjelp oss!"
Og vi kan lese i de katolske sider om bønn til de døde:
Det vi i følgende er vitne til er at urkirken - altså de første kristne - viderefører den jødiske bønn for de avdøde. Tallrike billeder over gravene i katakombene gir uttrykk for troen på en avstand mellom døden og beskuelsen av Gud i himmelen. Det koster tid og møye å tilbakelegge denne «strekningen». Snart avbildes denne ferden som en seilas over den store floden, som adskiller de to verdener; snart som en møysommelig vandring langs sydens solstekte landevei, hvor den trette vandringsmann til slutt øyner den svale hytten med brød, frukt, ost og kjølig vin på bordet.
Under disse «grafitti» finner vi innrissede bønner til Gud om at den dødes vei må bli kort.
Men videre står det fra http://www.preken.net/Gudstj-06.htmUnder disse «grafitti» finner vi innrissede bønner til Gud om at den dødes vei må bli kort.
"Gudstjeneste i katakombene
La oss tenke oss tilbake til kristenforfølgelsens tid, til år 150, i en by ved Middelhavet. Det er før morgengry. Fra mange kanter sniker mennesker seg mot nedgangen til katakombene. De vet at de andre i byen er så redde for spøkelser, at de ikke tør å nærme seg gravplassene om natten. Derfor kan de kristne være trygge der. Og nettopp der får de vist hverandre at de ikke har noe å frykte på en gravplass, de som har den oppstandne Kristus til Herre.
For sikkerhets skyld må alle som skal inn til gudstjenesten gi et passord til dørvakten for å slippe inn. Passordet er: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper ...» Passord heter på latin «symbol». Trosbekjennelsene kalles kirkens symboler.
Når alle er kommet gjennom «passkontrollen», forteller to kristne opprømt at de ble stanset av en soldat borte i gaten. De måtte forklare hva de gjorde ute midt på natten. Den ene var ganske munnrapp: «En venn av oss er død,» hadde han svart, «og vi skal samles for å åpne hans testamente!». Det hadde soldaten forstått og latt dem passere. - Eller hadde han forstått det?
De kristne hilser på hverandre, og legger fram det som plager dem og det som gleder dem. Noen kjenner at de har sviktet troen siden sist. De har ikke fortalt om Jesus til familien sin. Noen har latt seg tvinge til å banne. Andre har ikke maktet å bryte ut av løgnene de har surret seg inn i. Det er godt at samlingen begynner med syndsbekjennelse og rop om Herrens hjelp (Kyrie eleison).
De er kommet sammen for å lære mer, og for å spørre. Noen har fortalt arbeidskameratene om Jesus, og har med seg mange spørsmål som de må få svar på. De håper at menighetslederne vil komme inn på spørsmålene i dagens bibeltime, ellers får de anledning til å spørre, hvis det bare blir tid.
De fleste ser frem til å få be sammen, og be for hverandre, og ikke minst å få legge frem bønneemner. De nevner både slektninger som nærmer seg troen, og keiserens soldater som jakter på dem, - og de trygler Gud om å hjelpe dem som er fengslet siden sist.
Noen gleder seg over å kunne ha med seg gaver til alteret, en overflod som kan være til hjelp for dem som har mistet alt i forfølgelsene. Alle ser frem til fellesskapsmåltidet, til å kjenne Jesu nærvær hos dem, og til å se hverandre og knytte nye bånd til hverandre.
Og så skal hver og en stille seg inn under Guds velsignelse, og få fornyet sin utsendelse til tjeneste.
Vi aner ordningen for våre dagers gudstjenester allerede i kirkens første århundrer."
La oss tenke oss tilbake til kristenforfølgelsens tid, til år 150, i en by ved Middelhavet. Det er før morgengry. Fra mange kanter sniker mennesker seg mot nedgangen til katakombene. De vet at de andre i byen er så redde for spøkelser, at de ikke tør å nærme seg gravplassene om natten. Derfor kan de kristne være trygge der. Og nettopp der får de vist hverandre at de ikke har noe å frykte på en gravplass, de som har den oppstandne Kristus til Herre.
For sikkerhets skyld må alle som skal inn til gudstjenesten gi et passord til dørvakten for å slippe inn. Passordet er: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper ...» Passord heter på latin «symbol». Trosbekjennelsene kalles kirkens symboler.
Når alle er kommet gjennom «passkontrollen», forteller to kristne opprømt at de ble stanset av en soldat borte i gaten. De måtte forklare hva de gjorde ute midt på natten. Den ene var ganske munnrapp: «En venn av oss er død,» hadde han svart, «og vi skal samles for å åpne hans testamente!». Det hadde soldaten forstått og latt dem passere. - Eller hadde han forstått det?
De kristne hilser på hverandre, og legger fram det som plager dem og det som gleder dem. Noen kjenner at de har sviktet troen siden sist. De har ikke fortalt om Jesus til familien sin. Noen har latt seg tvinge til å banne. Andre har ikke maktet å bryte ut av løgnene de har surret seg inn i. Det er godt at samlingen begynner med syndsbekjennelse og rop om Herrens hjelp (Kyrie eleison).
De er kommet sammen for å lære mer, og for å spørre. Noen har fortalt arbeidskameratene om Jesus, og har med seg mange spørsmål som de må få svar på. De håper at menighetslederne vil komme inn på spørsmålene i dagens bibeltime, ellers får de anledning til å spørre, hvis det bare blir tid.
De fleste ser frem til å få be sammen, og be for hverandre, og ikke minst å få legge frem bønneemner. De nevner både slektninger som nærmer seg troen, og keiserens soldater som jakter på dem, - og de trygler Gud om å hjelpe dem som er fengslet siden sist.
Noen gleder seg over å kunne ha med seg gaver til alteret, en overflod som kan være til hjelp for dem som har mistet alt i forfølgelsene. Alle ser frem til fellesskapsmåltidet, til å kjenne Jesu nærvær hos dem, og til å se hverandre og knytte nye bånd til hverandre.
Og så skal hver og en stille seg inn under Guds velsignelse, og få fornyet sin utsendelse til tjeneste.
Vi aner ordningen for våre dagers gudstjenester allerede i kirkens første århundrer."
og akkurat som idag så var Gudstjenesten inndelt i to deler:
"År 30-400: Gudstjenesten er en menighetshandling
Fra nytestamentlig tid hadde gudstjenesten to deler: Ord-delen og nattverd-delen.
A. Ord-delen med skriftlesning og forkynnelse var en fortsettelse av den jødiske synagogegudstjenesten på sabbaten. Den bestod av lovsang, trosbekjennelse, bønner, syndsbekjennelse og skriftlesning. De første kristne fortsatte i tempelet og synagogen, og fulgte opp de faste bønnetidene.
Apg 2,42 Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene.
Apg 3,1 Peter og Johannes gikk en dag opp til templet ved den niende time, som er bønnetime.
De kristne leste de bibelske skriftene sammenhengende, med passe avsnitt hver søndag. Orddelen av de kristnes gudstjeneste var åpen for alle, og ble gjerne kalt dåpskandidatenes gudstjeneste.
B. Nattverd-delen var bare for de døpte. Før nattverden gikk de andre hjem. Nattverdmåltidet var en viktig del av det kristne fellesskapet. Det hadde fire forbilder fra Jesu tid: Bespisningsundere (Matt 14,13 og 21, 15,32-39), vennemåltider (Matt 9,10, Luk 7,36, Joh 2,1-10), avskjedsmåltidet med nattverd (Luk 22,14-22) og måltider med den oppstandne (Luk 24,30 og 35, Joh 21,12ff). De kristnes fellesskapsmåltid pekte frem mot gledesfesten hjemme hos Gud. (Luk 14,15-24, Matt 8,11ff)
Fra begynnelsen av var det to fellesskapsmåltider i menigheten: nattverden og kjærlighetsmåltidet. Delvis ble disse koblet sammen, men etter hvert ble det slik at nattverden ble feiret i menighetsforsamlingen, og kjærlighetsmåltidet når mindre grupper samlet seg i hjemmene. Et kjærlighetsmåltid består av enkel mat og drikke, med god tid til kristen samtale og omsorg." http://www.preken.net/Gudstj-06.htm
Fra nytestamentlig tid hadde gudstjenesten to deler: Ord-delen og nattverd-delen.
A. Ord-delen med skriftlesning og forkynnelse var en fortsettelse av den jødiske synagogegudstjenesten på sabbaten. Den bestod av lovsang, trosbekjennelse, bønner, syndsbekjennelse og skriftlesning. De første kristne fortsatte i tempelet og synagogen, og fulgte opp de faste bønnetidene.
Apg 2,42 Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene.
Apg 3,1 Peter og Johannes gikk en dag opp til templet ved den niende time, som er bønnetime.
De kristne leste de bibelske skriftene sammenhengende, med passe avsnitt hver søndag. Orddelen av de kristnes gudstjeneste var åpen for alle, og ble gjerne kalt dåpskandidatenes gudstjeneste.
B. Nattverd-delen var bare for de døpte. Før nattverden gikk de andre hjem. Nattverdmåltidet var en viktig del av det kristne fellesskapet. Det hadde fire forbilder fra Jesu tid: Bespisningsundere (Matt 14,13 og 21, 15,32-39), vennemåltider (Matt 9,10, Luk 7,36, Joh 2,1-10), avskjedsmåltidet med nattverd (Luk 22,14-22) og måltider med den oppstandne (Luk 24,30 og 35, Joh 21,12ff). De kristnes fellesskapsmåltid pekte frem mot gledesfesten hjemme hos Gud. (Luk 14,15-24, Matt 8,11ff)
Fra begynnelsen av var det to fellesskapsmåltider i menigheten: nattverden og kjærlighetsmåltidet. Delvis ble disse koblet sammen, men etter hvert ble det slik at nattverden ble feiret i menighetsforsamlingen, og kjærlighetsmåltidet når mindre grupper samlet seg i hjemmene. Et kjærlighetsmåltid består av enkel mat og drikke, med god tid til kristen samtale og omsorg." http://www.preken.net/Gudstj-06.htm
Bare at vi som ikke er døpte idag går hjem når nattverdsdelen begynner, men kan gå opp og få en velsignelse av presten og ta imot en åndelig kommunion.
"Katolikker og andre kristne som av en eller annen grunn ikke kan motta kommunionen, oppfordres til å be til Gud om «åndelig kommunion». De kan be Gud om at deres forening med Jesus Kristus og med hverandre må bli stadig inderligere. Her er en passende bønn:
Herre Jesus Kristus, du som er nærværende i alterets hellige sakrament, jeg tror på deg, jeg håper på deg, jeg elsker deg. La intet skille meg fra deg, la alt lede til større fellesskap med deg. La min lengsel etter deg komme til syne som kjærlighet til dem jeg møter, og la meg snart få motta deg ved ditt alter. Amen."
