Et av de største mysterier jeg opplever ved Gud er hvor godt det er å frykte Han. Jeg frykter Gud mer enn djevelen, enda er det bare godt å være i Guds nærvær. Alt hos Gud er godt, selv tukt gir mer tilfredstillelse i hjertet enn kjærlighet fra et menneske. Enda frykter jeg Gud mer enn min egen frykt, slik vil Gud alltid vinne. Og det er et mysterium jeg ikke forstår, men så er Gud Gud og der ligger alle mysterier og venter på å bli oppdaget. Til oppstandelsens morgen.
Jeg tror Gudsfrykten har vært med på å lede meg til de historiske kirker. For når man står framfor Gud så glemmer man seg selv, men man kjenner allikevel trang til å bøye kne. Det er bare Guds nærvær man kjenner, men av seg selv får hendene lyst til å tegne korsets tegn. Og det skjedde før jeg hadde vært i en av de historiske kirker. Det er så vakkert allting der man står i Guds nærvær, man ønsker at Gud skal være alt i en. Lyden av vakker musikk omringer meg, en vakker musikk som får meg til å bare tenke på Han.
I et miljø der man som kristen oppfører seg som en galning. Jeg tror de er på feil vei. Vi må tenke på at det er vi som er bruden. Hvordan vil brudgommen møte oss? Jeg tror det er viktig å tre fram for Gud med ærefrykt. Gud er så stor, så selv Hans værste fiender vil bli tvungen å bøye kne for Han den dagen de ser Han som Han er. Det er så mye falsk kristendom som har kommet. Men egentlig er den lett å kjenne igjen. Den er pervertert fra Guds herlighet.
