Gud er en fortærende ild og det er fælt å falle i Guds hender. Er Gud ond? Nei, det fins ikke noe ondt i Gud. Men Gud er hellig, og han hater synd. Men allikevel elsker han oss. Og derfor sender Gud Jesus til jorden for at han skal ta hele verdens synd på seg. Jesus som også er Gud kan være i hvert menneske, og når vi blir ett med Jesus, blir Jesus og du en person, og Jesus bytter sitt rene blod med våres urene blod, og slik kan vi bli rene.
«Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!»
Hebreerne 10:31 NB
«For vår Gud er en fortærende ild.»
Hebreerne 12:29 NB
«Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.»
Galaterne 2:20 NB
Vår synd tar Jesus, men vi må bli renset og helliggjort før vi kommer til himmelen. Det skjer i purgatoriet.
Av pater Olav Muller hentet fra katolsk.no
Møtet med den allkjærlige Gud allerede her og nå virker lutrende på oss. Gjennomlyst av Guds «røntgenøye» faller alle løgnens kulisser, alle våre forsvarsmekanismer, alle våre påtatte masker. Da først blir vi den person Gud ville vi skulle være. Bibelen gir oss en rekke eksempler på at det syndige menneskes «kollisjon» med den uendelige, hellige Gud gir lykke, lidelse og renselse på en og samme tid.
- Da Gud talte til Moses fra tornebusken, ble det for mye for ham. Vi leser at Moses skjulte sitt ansikt, for han våget ikke å se på Gud (2 Mos 3,1-6).
- Da profeten Daniel fikk et himmelsk syn, ble han redd og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Da så Gud talte til ham, lå han sanseløs til Gud reiste ham opp igjen (Dan 8,15-18).
- Da Herren åpenbarte seg for profeten Elia ved fjellet Horeb, drog han kappen for ansiktet. Møtet med Gud ble for sterkt for ham (1 Kong 19,13).
- Da profeten Jesaja så Gud sitte på en høy trone omgitt av serafer som sang «Hellig, hellig, hellig er Herren hærskarenes Gud. Himmelen og jorden er fulle av din herlighet», da utbrøt profeten: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud» (Jes. 6,1-5).
- Da Peter, Jakob og Johannes fikk oppleve den forklarede Kristus på fjellet Tabor og så hvordan hans ansikt lyste som solen og hans klær ble hvite som sne, og hørte Guds røst fra skyen som omga dem: «Dette er min Sønn, den utvalgte, lytt til ham», ble de grepet av frykt og kastet seg med ansiktet mot jorden (Luk 9,28-36; Matt 17,1-13).
- Johannes beretter i sin Åpenbaring om et syn han hadde: Han så den himmelske Kristus, kledd i fotsid kjortel. Håret på hans hode var hvitt som sne. Hans øyne flammet som ild. Hans ansikt lyste som solen når den skinner i all sin glans. Da ble Johannes grepet av frykt og falt ned for ham som død (Åp 1,13-17).
Slike og lignende tekster fra Bibelen viser at når det lille, syndige menneske får en gudsåpenbaring, plutselig står overfor den hellige Gud, får det en ytterst smertelig følelse av uverdighet, en opplevelse som går hånd i hånd med en ekstatisk glede, og fører til lutring og fornyelse. Hvis vi nå projiserer disse opplevelsene inn i det hinsidige, og - for igjen å uttrykke oss naivt - multipliserer betraktelig, befinner vi oss midt i purgatoriet.
Når vi forlater denne verden, etter å ha fått tilgivelse for alvorlig skyld, og blir stilt overfor den levende Gud, blir vi først grepet av frykt, ja, rystet i vårt innerste. Møtet med Guds hellighet gjør oss vår egen uhellighet bevisst. Hans brennende kjærlighet åpenbarer vår ukjærlighet. Guds uegenyttighet åpenbarer vår navlebeskuende selvdyrking.
Dette er noe vi alle kan få oppleve - også når vi har levd vårt liv i tro, håp og kjærlighet, også når vi stadig har bekjent vår skyld og fått tilgivelse. For synden gir oss sår. Den skaper gale holdninger, forårsaker feilutviklinger. Vårt hovmod gjør oss blind for den vi er. Vi trekker livsløgnens maske over all vår tilkortkommenhet, vår uegentlighet. Åpenbaringen etter døden av Guds uendelige hellighet gjør det lysende klart for oss at vi ikke har levd opp til den tanke Gud hadde om oss før vi ble skapt, at vi ikke har brukt de talentene han ga oss i vuggegave. Vi våget ikke å være oss selv. Vi ble slaver av andres meninger. Vi lot oss hjernevaske av medienes holdninger. Vi gikk inn i en konformitet, som dypest inne stred mot vår samvittighet. Vi våget ikke å være enere som ropte til massen: «Dere tar feil!» Vi lot oss friste i «ørkenen» til å tilbe skapningen i stedet for Skaperen, og vi falt. Vi våget ikke å la oss konfrontere med vår «farlige» frihet; foretrakk, som storinkvisitoren i Brødrene Karamásov å gi vrak på friheten, selvstendigheten, den sunne autonomi; foretrakk å ofre friheten på den forførende Storebrors alter - konformitetens alter; reklamens alter; tidsåndens alter; det gode og anstendige borgerskaps konturløse alter.
All denne synd blir i anger tilgitt når vi dør, men holdningene, sårene tar vi med oss over i evigheten. Vi er fortsatt urene, og ifølge Bibelen skal intet urent gå inn i himmelen (Åp 21,26). Derfor må vi - før vi går inn til den fulle gudsbeskuelse - renses for all urenhet. Dette skjer i møte med Guds blendende lys umiddelbart etter døden. Gjennomlyst av Guds «røntgenøye» faller alle løgnens kulisser, alle våre forsvarsmekanismer, alle våre påtatte masker. Da først blir vi den person Gud ville vi skulle være.
