2715. (1380, 521) Kontemplasjon er troens blikk, festet på Jesus. "Jeg ser på Ham, og Han ser på meg," sa bonden fra Ars, i bønn foran tabernaklet, på sin hellige sogneprests tid. Å gi akt på Ham er å gi avkall på "meg". Hans blikk renser hjertet. Lyset fra Jesu blikk opplyser vårt hjertes øyne; det lærer oss å se alt i lys av Hans sannhet og Hans medlidenhet med alle mennesker. Kontemplasjon vender også blikket mot Kristi livs mysterier. Den formidler "indre kjennskap til Herren" slik at vi kan elske og følge Ham enda mer.
IV. Å holde ut i kjærlighet
2742. (2098, 162) "Lev uten opphør i bønn" (1 Tess 5, 17), "med uopphørlig takk og lov til vår Gud og Far for alle ting, i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef 5, 20), "be stadig til Gud, og kall på ham på alle måter; be, til enhver tid, som Ånden gir. Vær våkne, vær utholdende, og gå i forbønn for alle de hellige" (Ef 6, 18). "Vi har ikke fått noen befaling om til stadighet å arbeide, våke eller faste, men å be uten opphør er en lov for oss". 184 Slik utrettelig iver kan bare komme av kjærlighet. Det er en ydmyk, tillitsfull og utholdende kjærlighet som fører bønnens kamp mot vår treghet og vår latskap. Det er slik kjærlighet som åpner våre hjerter for tre av troens klare og levende selvfølgeligheter
1693. Kristus Jesus gjorde alltid det som var Faderen til behag. 2 Han levde hver tid og stund i fullkomment samfunn med Faderen. På samme måte formanes Hans disipler til å leve under Faderens blikk, Han for hvem "ingenting er skjult, 3 slik at de kan bli "fullkomne som deres himmelske Far er fullkommen" (Matt 5, 47).
kkk 2658
Min Gud, jeg elsker deg, og mitt eneste begjær er å elske deg like til siste åndedrett. Jeg elsker deg, du min Gud som er uendelig verdig til å elskes, og heller vil jeg dø mens jeg elsker deg, enn leve uten å elske deg. Jeg elsker deg, Herre, og den eneste nåde jeg ber deg om, er å elske deg for alltid. (...) Min Gud, om min tunge ikke hvert øyeblikk kan si at jeg elsker deg, vil jeg at mitt hjerte skal gjenta det hver gang jeg trekker pusten. 124
Kkk 260
Å min Gud, du Treenighet som jeg tilber, hjelp meg å glemme meg selv så jeg kan bo i deg, ubevegelig og i fred som om min sjel allerede var i evigheten. Måtte så intet forstyrre min fred eller ta meg ut av deg, å ubevegelige, men måtte hvert minutt føre meg lenger inn i dybdene i ditt mysterium! Måtte du roe min sjel. Gjør den til din himmel, din elskede bolig og hvilested! Gi at jeg aldri må la deg alene, men at jeg er nærværende med hele meg, våkende i troen, brennende i tilbedelsen, hengitt til din skapende gjerning. 279
Hentet fra den katolske katekismen
https://www.katolsk.no/tro/kkk
