Kjære Jesus. Du er den gode kraft. Du gir god energi. Jeg har mye dårlig energi inni meg fordi jeg sliter med angst. Hodet vil sprenges. Men du er lyset i mørke, Jesus. Du gir meg så god energi. I dag har jeg meditert mye over ordet: Spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikte» som det står om i krønikerboken 16:11. og i salmene står det: «spør etter herren og hans kraft, søk alltid hans åsyn» de versene gir meg så stor kraft. Du blir så synlig for meg, og så nærme. Og jeg får virkelig kjenne din kraft. Jeg elsker den kraften du gir, og den er sterkere enn den onde kraften. Din kraft driver bort den onde kraften. Det gjør at jeg hele tiden må være i din kraft. Derfor er jeg takknemlig for den onde kraften, som gjør at jeg trenger din kraft, Jesus. Jeg overvinner det onde med det gode. Og din herlighet er så stor. Jeg får masse god energi fra deg. Jeg husker i tjueårene når du nettopp hadde begynt å snakke til meg. Så gjorde djevelen det samme. Han var ond. Men da jeg begynte å takke djevelen for at han snakket til meg, for jeg sa at da får han meg nærmere Jesus. Da sluttet han å plage meg. Alt tjener til det gode for den som har deg, Jesus. Jeg er så lykkelig. Jeg har det så godt. Jeg er i paradis, for du løfter meg inn i din verden. Bare godhet følger meg, for jeg har deg. Du tar ikke bare bort den onde energien som fins i meg, du gir meg også av din kraft. Og det gir meg så stor styrke å meditere på ditt ord: spør etter herren og hans makt, søk alltid hans ansikt. Jesus du er så himmelsk god. Du er bedre enn noe jordisk. Jeg vil være ett med deg bestandig. Meditasjon og kontemplasjon gjør meg så godt, for du har en fred som overgår all forstand. Du er liv og gir i overflod. Du sier: smak og kjenn at jeg er god. Sannelig er du veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Gud og det himmelske uten gjennom deg. For du gjør oss rene med ditt blod. Og ingenting urent tåler lyset og ilden av vår Gud. Takk Jesus. Du er livets kilde. Jeg vil alltid meditere på: spør etter herren og hans makt, søk alltid hans ansikt. Det er så kraftfull bønnnå meditere og kontemplere over. Takk Jesus. Du er så god.
Fra katarinethjemmet kan vi lære om bønn. (Utdrag) :
OM BØNN
«Herre, lær oss å be,» sier disiplene når de ser Jesus i bønn. Jesus er både vårt forbilde og vår lærer i bønnen. (Fra Bønnebok for Den katolske kirke, St. Olav…
Det er blitt sagt at det er «det elskende hjertet som ber». Bønnen er ikke annet enn kjærlighet over avstand. Den er hjertets måte å tale til Gud på, «han som ingen noensinne har sett». Da Jesus vandret omkring på jorden, tok hans kjærlighet til Faderen form av bønn. Da Jesus forlot disiplene for å gå tilbake til Faderen, fant deres kjærlighet til Mesteren uttrykk i bønn. Slik omformes også vår kjærlighet til Kristus, som vi aldri har sett, til bønn – bønnen gir kjærligheten «vinger». Derfor kan vår bønn vare ved, også når vår munn ikke former ord, eller vi ikke bevisst tenker i religiøse baner. Hjertet er likevel levende, og det er hjertet som ber. «Jeg sover, men hjertet våker», heter det i Salomos Høysang (Høys 5,2). – Samme erfaring kan vi gjøre når det gjelder mennesker vi er glad i: de er oss stadig nær selv når vi ikke akkurat tenker på dem, og den minste foranledning vekker minnet om dem til live.
I samme grad som denne kjærlighet er tilstede, vil vår bønn være vedvarende. Da kan vi også be når vi arbeider, spiser, samtaler eller gjør andre ting. Ikke desto mindre er det nødvendig av og til å kutte ut alt annet, og bare konsentrere oss om bønnen. Der følger vi Jesu eksempel da han trakk seg tilbake for å være alene med Faderen. «Når du ber, da gå inn i ditt kammer og lukk døren til og be til din Far som er i det skjulte» (Matt 6,6). Vi trenger alle et slikt «bønnens rom», der vi kan finne oss selv igjen i Faderens nærvær og noen øyeblikk være skjermet fra dagens kav og bekymringer. Det er en grunnleggende rett vi eier som kristne: å ta oss denne tid til bønn. Men det skal vilje og utholdenhet til. Vi trenger bevisst å forsvare Marias «ene nødvendige», hennes «bedre del», mot Martas overhåndtagende «mas og strev» (Luk 10,41-42). Da kan bønnen bli det den var for Jesus: en kilde til styrke og fornyelse i all vår gjerning.
Grunnleggende for bønnen er at vi i første omgang innordner oss Gud og ikke omvendt. Likesom Moses foran den brennede tornebusk, befinner vi oss i hans hellige, opphøyede og kjærlige nærvær. Allerede opplevelsen av dette nærvær kan være bønn. Det er en begynnelse til kontemplasjon. – Men Gud taler også. Han taler til oss i vårt hjerte. «Jeg vil høre hva Herren sier» (Salme 85,9). Han taler også til oss ved sitt Ord, slik det åpenbares i Skriften. Før eller siden må bønnen utgå fra Guds åpenbaring, fra det Gud sier om seg selv, for ellers risikerer vi å be til en gud som vi selv har gjort oss et bilde av ut fra våre egne forestillinger. I Skriften sier Gud oss hvem han er og hva han har gjort for oss. Han minner oss om hvem vi er: hans skapninger som han har gjenløst gjennom sin Sønn, og som er kalt til å ta del i hans herlighet. Først da finner vi oss selv som mennesker og kristne, og først da blir bønnen virkelig vår bønn.
Det er gjennom meditasjonen at vi gradvis blir i stand til å tilegne oss Guds åpenbaring. Vi reflekterer bevisst over det Gud sier oss: hans ord i skaperverket, i Skriften, eller tolket av kristne mystikere og andre. Gradvis gjør vi Guds ord til vårt eget. Om profeten Esekiel heter det at Gud gav ham en bokrull med sitt budskap. «Menneske», sa Gud, «mett din mage og fyll dine innvoller med denne bokrullen som jeg gir deg». Da åt jeg den, og den smakte søtt som honning» (Esek 3,1-3). Dersom vi bruker dette bildet, kan vi si at vi gjennom meditasjonen «tygger», «fordøyer» og opptar i oss Guds ord, så vi med tiden tenker, reagerer og ber spontant ut fra det. Tilegnelsesprosessen er langsom, fordi Guds åpenbaring er så rik og vår mottagelighet begrenset. Aldri kan vi uttømme Guds-mysteriet, aldri kan vi trenge til bunns i frelsens under, aldri kan vi fullt ut forstå dybden av Guds kjærlighet. Derfor lar Kirken oss gjenoppleve de store frelsesbegivenheter fra år til år i liturgien, og på ny meditere over dem i Skriftens ord. Slik skapes det gradvis i oss et minne, en form for erindring om begivenheter vi aldri selv har opplevd, men som har bestemt vår skjebne.
Bønnens høyeste uttrykksform, dens endemål er kontemplasjon: å «se» Gud i bønnen. I meditasjonen tenker vi bevisst på Gud og hans verk. I kontemplasjonen betrakter vi. Vi lar vårt indre blikk hvile i Gud. Vi behøver ikke si noe, bare se. Likesom vi kan la blikket dvele ved et vakkert landskap, slik kan hjertet dvele ved Gud i stillhet, glede og fred. Gud er nok, og vi behøver ikke søke noe annet ut over ham. Vi står ved målet. Vi er til for Gud. Det er i dette «uutsigelige» samvær at vi best lærer å kjenne Gud, slik gode venner ikke behøver å si hverandre noe for å være sammen, og slik disiplene var hos Jesus,dvelte hos ham. Selv om vi bereder grunnen for denne bønnen gjennom meditasjon, oppleves den likefullt hver gang som en gave, ren og uformidlet. Spesiell begavelse, et asketisk temperament, er ingen forutsetning, da heller et åpent og enkelt sinn som hos saligprisningenes mennesker: De ydmyke, de fattige i ånden, de fredsæle, de rene av hjertet – «for de skal se Gud» (Matt 5,8).
Utdrag fra:
https://katarinahjemmet.katolsk.no/index.php/kloster/bonn/om-bonn/
