FØLELSER
Jeg har tenkt en god stund på det her med følelser, og kanskje jeg er mest forundret over mine egne følelser, at jeg ikke kjenner meg igjen når andre snakker om følelser.
Egentlig burde jeg vel ha grublet en stund til over hva følelser er før jeg får det ned på papir.
“ Det hjertet er fylt av taler munnen” sa Jesus. Mitt hjerte er fylt av Jesus, og jeg elsker å snakke om Jesus. Mitt hjerte blir fylt av Gud ved at jeg samtaler med Jesus, og er i Jesu nærvær. Det blir fylt av en indre glede som jeg ikke visste fantes før jeg ble kjent med Jesus. En fred som overgår all forstand sa Jesus at han skulle gi den som trodde på han. Jeg syns det beskriver veldig godt hva Jesus fyller mitt hjerte med.
Men er det følelse? Det er jo der konstant om jeg ikke gjør noe som bryter kontakten med Gud. Følelser er vel mer det man får av ytre omstendigheter. Om jeg ser noe fryktelig på for eksempel nyhetene, så kan jeg bli sint, lei meg osv. Men det endrer ingenting av den indre gleden jeg har. I livet mitt kan det gå opp og ned, og følelsene går deretter. Men det jeg har inni meg er konstant. Og fordi jeg har lært en gang for lenge siden at følelser ikke trenger å tale sannhet, og at det er dumt å bli styrt etter dem, så har egentlig aldri følelser fått så mye oppmerksomhet fra min side.
For en stund siden så visste jeg ikke hvordan jeg skulle få betalt alle regninger. Jeg så på regningene og ble bekymret, men så så jeg på Gud, og ble trygg. Jesus forklarte meg om en bedre vei å gå på. Det var som om jeg så veien rett framfor meg, i ånden, og der skulle jeg gå. Når jeg gikk på den så visste jeg at alt ville ordne seg. Og det ble akkurat som Jesus sa. Alt ordnet seg, og før det ordnet seg, så var jeg bare fylt av glede. Var det følelser? Det er litt det jeg lurer på. Men i hvert fall så var jeg ikke styrt av følelser, for hadde jeg vært det, så hadde jeg ikke følt det jeg gjorde.
For over 15 år siden så gikk jeg på Livets Ord bibelskole. En gang jeg var på ferie hjemme så husker jeg så godt min svigerinne fortalte om et datakurs hun gikk på, og hvor lite hun skjønte av dette kurset. “jeg skjønner ingen ting der” fortalte hun meg, og ikke fikk hun hjelp av læreren heller, for han tok ikke det hun sa alvorlig, fordi hun fikk 6, den beste karakteren av alle på kurset.
Vi hadde nettopp fått undervisning på Livets Ord om at vi ikke skulle bli styrt av følelser , fordi de kunne lyve. Men vi skulle heller bli styrt av ånden, fordi Gud alltid har løsninger på våre problemer. Vi skulle ikke trenge vekk følelser, fordi Gud hadde gitt oss dem, men de skulle ikke lede oss.
Så jeg fortalte at hun ikke måtte tro på følelsene sine, fordi de snakker ikke sant til henne. Om man får beste karakter, og alt rett, så viser det at hun forstår, for karakterene viser en jo hvor godt man forstår faget. Men hun trodde mer på følelsene sine, og de sa at hun ikke forstod. Men ved å ikke bli styrt av følelser, men heller tro sannheten, så ville det også gjøre noe med følelsene. Man kunne glede seg over det som var sant i stedet.
Slik kan det også være med følelsene som kan stå i veien for vårt forhold til Gud. Sannheten er jo at Gud alltid er der for oss, og selv om vi møter prøvninger så er han med oss. Gud er alltid hos oss, og vil gå med oss.
Bjørn Eidsvåg beskriver det så godt i denne her sangen:
Eg ser
(Bjørn Eidsvåg)
Eg ser at du er trøtt
Men eg kan ikkje gå alle skritta for deg
Du må gå de sjøl
Men eg ve gå de med deg
Eg ve gå de med deg
Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg ve grina med deg
Eg ve grina med deg
Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg ve leva med deg
eg ve leva med deg
Eg ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå i døden for deg
Du må smake han sjøl
Men eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg
Her beskriver vel egentlig også Bjørn Eidsvåg mitt forhold til følelser. Fordi uansett hva jeg føler så er Gud med meg, og den dypere erkjennelsen jeg har i hjertet er sterkere enn følelsene mine. Og det blir litt feil å kalle den indre styrken for følelse, for det er noe mye bedre. Egentlig tror jeg det kalles tro.
