Jeg leste i noe jeg syns var så bra i fra en av Den Katolske Kirkes artikler, om hvilket syn DKK har på andre religioner og kirkesamfunn, så jeg lyst til å dele noen av de tankene jeg fikk over det jeg leste.
Når vi har blitt kjent med Jesus, og fått en personlig relasjon med han og vet at Han er Gud, og at Han lever, så gir det oss en fred verden ikke kan gi.
Det kan ikke beskrives, men må oppleves den kontakten man har med Gud. Gud er kjærlighet, og det er ved å lære Gud å kjenne vi blir kjent med Kjærligheten, og hva Kjærlighet er.
Når jeg er sammen med Jesus så har jeg sannheten. Jeg er ikke redd for at noen skal kunne ta i fra meg sannheten, fordi Jesus er så mye bedre enn alt annet. Ingenting er som Gud!
Derfor er det så viktig at vi har en personlig relasjon til Jesus, så vi lærer han å kjenne. Da blir vi en del av Han, og Han viser oss den veien vi skal gå.
Det jeg har erfart er at hos Jesus så finns det ingen frykt. Det jeg har lært av Jesus er at jeg trenger ikke å frykte for noe annet enn for Jesus selv. Gudsfrykt er en god frykt, fordi den inneholder så mye kjærlighet. Kjærlighet som binder meg til Han. Gud skulle ikke likt at jeg begynte å gå vekk fra han, og jeg kjenner at når jeg er i Hans “hage” så er Hans FRED over meg, nærmer jeg meg “gjerdet“, så kjenner jeg Gud kaller på meg.
Hvorfor jeg har Gudsfrykt er fordi Gud er den Han er. Han har skapt hele universet, og er allvitende, allesteds nærværende. Han er en Veldig Gud.
Og ved å bli kjent med Jesus, så forstår jeg at det er sant. Og jeg vet også at Gud ikke tåler synd. Og i Gud finns det ikke noe mørke. Mer jeg blir kjent med Gud, mer må jeg vende meg til Hans lys. Guds lys, gjør noe med en. Man får frykt for Gud, men samtidig så mister man frykten for alt annet.
Nå begynner jeg vel å nærme meg bort fra temaet, men det er noe som jeg mener er viktig for oss kristne, og det er at vi må holde oss så nærme Jesus, så at vi ikke lurer oss selv, og blir ledet av frykt.
Det finns bare en vei til frelse, og den veien er Jesus. Jesus er veien, sannheten og livet.
Når det er noe vi har erfart, så er det også noe vi vil dele med oss. Og jeg likte så godt det jeg leste i fra DKK. Måten å få spredd evangeliet på er ikke gjennom fordømmelse, men ved å gi mennesker respekt, og erkjenne det gode fra deres religion. Her trengs det visdom. Alle religioner har en lengsel etter Gud, og det er jo flott. Spesielt når vi ønsker å dele med oss av hva Jesus har gitt oss.
Hvordan Den Katolske Kirke ser på andre religioner. http://www.katolsk.no/artikler/nonkat.htm
Det er noen punkter jeg vil sitere fra DKK, artikkel:
”Går vi denne teksten grundig etter i sømmene, merker vi hvordan skrivet uttrykker sin dype respekt for alle mennesker.
fordi vi alle er runnet av en og samme rot og danner et menneskelig fellesskap med Gud som felles far.
fordi vi alle er besjelet av den samme religiøse lengsel
og fra bunnen av vår natur søker svar på tilværelsens store gåter, som topper seg i Gudsmysteriet.
fordi vi alle er skapt i Guds billede. ”
Når vi finner det vi har felles med andre, i stedet for å kritisere, så får også lettere vist hva vi har fått erfare. For vi kan bare gi av det vi har fått.
Jeg tror vi i dag og framover vil få merke sterk åndelig lengsel hos veldig mange, men at de søker andre veier enn Jesus for å finne veien til Gud.
Skal vi nå de menneskene så må vi møte dem med respekt. Ikke så at vi forlater sannheten som sier at det er bare gjennom Jesus det finns frelse. Men en respekt som den Gud viste da han ga oss en fri vilje, og ved å være åpne for andre, så kan vi også forstå de og deres religion bedre. Men da bør man være så trygge i sitt Gudsforhold så man vet at Jesus er veien, sannheten og livet.
Jeg syns det er mye visdom i artikkelen fra DKK, og jeg skulle ønske at alle protestanter ville lese den nøye.
Jeg ønsker bare å gi enda et sitat fra denne artikkelen som forteller litt om hva det vil si å være katolikk.
De stiller et spørsmål om hvem som vil bli frelst, og dette her burde alle DKK-kritiske protestanter få med seg.
Sitat DKK:
"Jeg har hittil ikke berørt et spørsmål som svært mange er opptatt av i Kristen-Norge: Hvem blir frelst? Dette finner vi svar på i et annet konsilsdokument som omhandler Kirken (De Ecclesia).
Farligst ser det ut til å være for katolikker som kun forholder seg til kristendommen i det ytre og ikke i hjertet.- Uten navns nevnelse blir protestantiske kirkesamfunn nevnt og sett på som veier til frelse.
- Guds frelsesplan innbefatter også ikke-kristne som tror på og tilber Gud.
- Men også de som ikke er kommet frem til klar gudserkjennelse, men som gjennom skygger og billeder søker den ukjente Gud - og under nådens impulser prøver å gjennomføre hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet - kan nå frem til den evige frelse.
- Og det guddommelige Forsyn vil ikke nekte den nødvendige hjelp til frelse til dem som ikke har hatt muligheter til å nå frem til en bevisst gudserkjennelse, men som, for visst, ikke uten Guds nåde, strever for å leve rett. Alt det gode og sanne som finnes hos disse, blir av Kirken betraktet som tilløp til evangeliet og en gave fra ham som opplyser hvert menneske for at det til slutt skal eie livet. "
Mange protestanter tror at DKK ønsker å føre mennesker bort ifra Jesus og sannheten. Det tror de fordi de ikke kjenner fakta.
Jeg har ikke noe ønske om at kristne skal bli katolikker, men ønsket er at vi kristne må bli ett, så Gud kan bli herliggjort gjennom oss. Burde ikke det være alle kristnes ønske?
