onsdag 5. september 2007

Visst kan Gud føle!



Det er ingen som har klart å få mine følelser til å bli mer levende, enn det Gud gjør når jeg er i Hans nærvær.

Hans kjærlighet som er så varm og fyllt av godhet og barmhjertighet. Jeg husker i førsten da jeg hadde begynt å høre i fra Gud, så kunne Gud ta opp ting fra fortiden, Gud viste meg hvilken barmhjertighet han hadde hatt for meg. De indre sår jeg knapt nok visste at jeg hadde, fikk Gud helbredet. Fordi Gud ville jeg skulle være hel.
Gud har vist meg at han kan føle både glede og sorg.

Gud er kjærlighet. Det gjør vondt å såre noe som er kjærlighet. Å såre noe som er så rent å Hellig som Gud. Gud tilgir, jeg vet det. og jeg vet også at livet mitt er en katastrofe i forhold til Gud. men Gud viser meg ikke at jeg er en katastrofe. Gud ser på meg som noe fullkomment. Hvordan kan Han? Og hvordan kan jeg da såre Gud?
Når Gud blir lei seg, så blir jeg veldig sint og trist inni meg. Når skal vi som kaller oss kristne slutte å gjøre Gud sorgfull?

eg har egentlig ikke hatt noe forhold til katolikker eller Den Katolske Kirke. Det fikk jeg først når jeg tok et brevkurs om Daniel. Der fikk jeg vite at de som hadde det brevkurset mente at Den Katolske Kirke var skjøgen, Babel osv. Skal man bare ta imot en slik lære uten først å undersøke om den er sann?

Jeg spurte selvsagt Gud, om han har noe imot katolikker. Men det har ikke Gud. Gud har fortalt meg en masse fint hva katolikker har gjort opp igjennom historien. Gud har fortalt meg at de har holdt sitt løfte til å ta vare på Guds Ord. Gud elsker katolikker. Gud har også spurt meg om hvis han bare elsket mennesker som var fullkomne, hvem skulle han kunne elske da? Gud ser på sin brud som fullkommen. Vi som har tatt imot Jesus, og holder Hans bud, vi er Guds barn. Vi er ikke fullkomne, men i Jesus er vi det.

Gud elsker oss. Men Gud blir også lei seg over hver kjærlighetsløs handling som vi utfører imot hverandre. Gud ønsker at vi skal elske hverandre. Og det gjør Gud så stor en sorg, når vi gjør det motsatte. Det er en stor sorg jeg ser i Guds hjerte når "evangeliske" kristne viser en slik en dømmende holdning til katolikker. Gud har et stort hjerte til å bære sorg, men jeg hater når kristne gjør Gud vondt. Det skulle ikke vært sånn.

De løgner som de som dømmer Den Katolske Kirke er bygd på kulturelle forskjeller, annen tenkemåte, misforståelser, og også at de ser flisen i sin brors øye, men ikke bjelken i sitt eget. For hvem er vel fullkommen! Men Gud elsker oss allikevel. Skal ikke vi da også gi vår neste en sjanse? Vi har allikevel ingen dømmekraft til å dømme noen til helvete, selv om mange så iherdig prøver. Mennesker trenger ikke å bli som oss for å bli frelst. Det rekker om de følger Jesus. Og vi har ingen rett til å dømme noen fordi de møter Jesus gjennom sin kultur. Mange misjonærer har sett på menneskers kultur som noe ondt. De har prøvd å gjøre folk med en annen kultur lik vestens kultur. Det har gjort mange mennesker fattigere. Det har gjort verden fattigere. Vi burde ikke dømme mennesker etter vårt eget tenkende, vi burde heller la jesus få rom i andre menneskers tenkende. Det ville bare berike deres kultur. Jesus er for alle! Han er mye større enn våre tanker. Og Gud har følelser. Gud sørger over ukjærlighet. Derfor skulle vi kristne følge Guds bud, og elske hverandre. Ikke alle kristne skjønner det, jeg er klar over det. Men å kalle de som tror på Gud for skjøgen, Babel osv. Det er noe av det styggeste man kan kalle en kristen. Gud gråter over denne synd. Derfor klarer jeg ikke å være likegyldig.

Jeg ble veldig glad da jeg fant ut at Ulf Ekman hadde hørt fra Gud at Ulf Ekman ikke skulle dømme Katolikker fordi de også var Guds barn. Det var en bekreftelse for hva jeg tror på også. Etter at jeg også har lest hva Vassula skriver om hva Gud har sagt til henne, så er det så likt det Gud har sagt til meg. Det er også en bekreftelse. Ikke fordi jeg trenger bekreftelse for å tro det Gud har sagt til meg. Det har Gud bekreftet selv, også gjennom skriften. men allikevel så betyr de bekreftelsene mye for meg. Jeg er ikke alene om det jeg tror på.

Det er ikkke katolikker jeg kjemper for. Ingen andre kristne heller. Det er bare Jesus jeg vil kjempe for. Og fordi Jesus vil at vi som tror på Han skal begynne å se på hverandre med kjærlighet, og at vi skal begynne å elske Jesus. Bry oss om hva Jesus har på hjertet sitt. Det er det Jesus ønsker, jeg også ønsker. Jesus har fortalt meg at det er når vi kristne elsker hverandre at vi ærer Gud. Vi bør vise hele verden at Gud er kjærlighet. Hvordan skal mennesker tro på det, når de ser de kristnes hat mot hverandre?

Jesus sørger, og når man kjenner hvor stor den sorgen er. Kan man da lavære å gjøre noe med det? Jeg klarer det ihvertfall ikke.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Rudie sa:
"Jeg ble veldig glad da jeg fant ut at Ulf Ekman hadde hørt fra Gud at Ulf Ekman ikke skulle dømme Katolikker fordi de også var Guds barn. Det var en bekreftelse for hva jeg tror på også."

Vi var på Europakonferansen i sommer, og hørte blant andre katolikken Whitehead tale. Dette var for meg også en bekreftelse på at man finner Guds barn blant alle typer forsamlinger og sammenhenger.

DKK og DNK, for den saks skyld har nok mange feil fordi de kanskje er mer makt-institusjoner enn en levende organisme, men de har, som du sier klart forbausende bra å holde på apostlenes lære i motsetning til mange "vekkelsesmenigheter". Jeg tror begge deler trengs, men selvsagt at disse samlet fremstår som ET legeme og ikke som et mangehodet uhyre :-)

For et par år siden begynte jeg å lese hva de apostoliske fedrene og kirkefedrene har skrevet (man kan si at det var nøden som tvang meg til dette), og det var som å bli troende på nytt - nesten som å rykke tilbake til start.

Ved å lese gamle liturgier fra de første par århundrer, fant jeg eksempelvis at søndagsgudstjenestene i den tidlige menighet minnet mer om de i DNK enn i en normal karismatisk menighet - jeg trodde det var motsatt. Videre fant jeg holdninger og verdier som fullstendig parkerer slikt som "nådeforkynnelsen", begreper som "nytt lys" og andre fenomener vi konfronteres med idag.

Så, jeg er nok en karismatiker som er i ferd med å bli mer ortodoks, men det gir meg også fred i sjelen.

mvh
slappfisk

Anonym sa...

Hei!
Spennende det du skriver!
Jeg har hørt Whitehead på Livets Ord Web TV. Jeg er glad for at de er åpne for enhet på Livets Ord. Jeg er enig i at DKK og DNK ikke bare har gjort bra ting, og det erkjenner de jo også selv, ihvertfall DKK. Men som de sier så er vi bare ufullkomne mennesker, det vi har til felles er å tro på en fullkommen Gud. Og som de skrev, det at kirken har mange feil, forteller at kirken er til for alle som ønsker det. Jesus ønsker at syndere skal komme til kirken, for å bli frelst. Og selv om vi lever i helliggjørelse, så vil vi ikke bli fullkomne her på jorden.
Men når du skriver at DKK og DNK er en makt-instutisjon så mener jeg at den makt som DKK har, den syns jeg er bra. Men den makt som fins i karismatiske menigheter, den mener jeg er usunn. Fordi den er personkontrollert ofte, og de bruker kontroll på mennesker. Frykt osv. Det er jeg veldig imot.

Mens pavens makt. Hvilken makt har han over meg, f.eks? Eller en katolikk? Paven har makt til å ha enhet i DKK så det ikke blir det tumultet som det har blitt i DNK. Paven må stå for ordet, og tradisjonen. Det er ikke flertallet som bestemmer der hva Gud mener. Det er Guds ord gjennom skriften. All personkontroll er jeg imot, mens kontroll over at f.eks skriftene blir bevart som de har vært, det er jeg for.
Det er interessant det du skriver om at du har lest om hva de apostoliske fedrene og kirkefedrene har skrevet. Slikt syns jeg er spennende.

Å være kristen handler om å ha kontakt med Kristus. Om vi er ett med Jesus, så er vi også ett med alle andre som er ett med Jesus. Jeg får kontakt med Gud ved å søke Gud i stillheten. Jeg er ikke så opptatt av å få adrenalinkikk,et bra ord på hva man kan oppleve som åndelig i trosmenigheter. Det er forresten Ulf Ekman jeg har "stjålet" uttykket ifra.

Jeg er enig med deg om at både vekkelsesmenigheter og tradisjonelle menigheter er viktige for Jesu kropp. Men de burde ha samarbeidet, og støttet hverandre, sett det positive med hverandre istedet for motarbeide hverandre. Gud bruker oss på ulikt sett, og et menneske som ikke roper halleluja høyt på møter, kan allikevel ha et sterkere forhold til Gud, enn de som roper høyt.

Kansje trenden er at karismatikere blir mer ortodokse, mens ortodokse blir mer karismatiske. kansje vi kan dele puslebiter av Gud med hverandre så vi kan skjønne Gud og hverandre bedre. Det virker som det ikke bare er du som opplever det slik, men at det skjer også i begge leirer. For jeg opplever også at katolikker er blitt mer opptatt og åpne for det karismatiske.
Hilsen RUDIE!

Anonym sa...

Rudie sa:
"Det er interessant det du skriver om at du har lest om hva de apostoliske fedrene og kirkefedrene har skrevet. Slikt syns jeg er spennende."

Dersom du ønsker å utforske dette materialet, kan jeg anbefale de ti første bøkene i serien som du finner digitalt og gratis her:
http://www.ccel.org/fathers.html

Eller du kan kjøpe bokserien her:
http://www.christianbook.com/Christian/Books/product?item_no=30823&netp_id=133622&event=HPT&item_code=WW
(mulig du må copy-paste inn adressen)

Etter min mening er dette en gullgruve for dem som vil finne tilbake til "original kristendom".
Dette også fordi man her istedet for å lese OM de første kristne, så leser man hva de faktisk SKREV til hverandre. På den måten får man et godt innsyn i hva de var opptatt av, hvilke verdier de la vekt på, hvordan de tolket apostlene osv. Dersom man skulle lese en bok OM disse, våre søsken, så er det etter min beste forståelse umulig å unngå at budskapet blir farget av forfatterens bakgrunn og vår tids forskjellige åndsstrømninger.


mvh
slappfisk

Anonym sa...

Takk for tipset! Jeg er veldig interessert i historien til de første kristne. Interesant også at de ikke var karismatiske. Spennende å få lese hvordan de tenkte da!

Men kansje ikke om man tenker på at det er en god del idag som søker etter Gud på en mer stille måte, og har funnet verdien i liturgien. Man trenger ikke ytre manifestasjoner for å tro! Man trenger bare Gud alene.
Jeg kom til å tenke på da jeg gikk i Vineyard i Stockholm, og i en bibelgruppe så var det en jente som lagde noen rare "brøl" når hun ba. Det irriterte noen. Egentlig så var det ikke "brølene" jeg reagerte på, men når noen spurte om hvorfor hun trodde hun hadde fått de brølene fra Gud, så svarte hun at det var for at Gud ville bevise at Gud fantes.
Men kansje for nyfrelste så kan ytre manifestasjoner spille en rolle for troen, men jeg forstår fortsatt ikke helt hva som var vitsen med de brølene...
Jeg ønsker å kjenne Gud på et dypt plan, det er vel det munker og nonner også ønsket/ønsker. Hvordan skulle verden sett ut idag uten klostrene og deres virksomhet?
Nå trenger man heldigvis ikke å bli nonne for å be til Gud i stillhet :-)

Jeg tror at selv om Kristi kropp er full av feil, så har også Gud virket igjennom de kristne. Kristendommen har utbredt seg, og menneskeverdet har blitt større.
Jeg har fått stor respekt for hva kristne har gjort gjennom historien. Derfor er jeg interessert i hvordan de første kristne levde. Men jeg er ikke opptatt av å leve som dem. Det som var rett da, trenger ikke å være rett for meg nå! Men jeg tar selvsagt med meg all lærdom om Gud. Hilsen RUDIE!