lørdag 29. desember 2007

Da jeg skrev min lille juletale så fikk jeg lyst til å skrive noe annet enn den tradisjonelle Så jeg tok Johannes sin verson om Jesus som lyset som har kommet ned til jorden. Fra Joh. 1 Og da kom jeg til å tenke på Mos. 1 At der kommer også lyset til jorden!
Jeg skrev så her:

Det sanne lys, som opplyser hvert menneske,
var i ferd med å komme til verden.
Han var i verden, og verden er blitt til ved ham,
og verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle dem som tok imot ham,
dem gav han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
Joh. 1:9-12

Lyset som hadde skapt verden, kom til verden. Det ble starten på vår tidregning. Jordens tidsregning starter ikke fra begynnelsen av skapelsen, men når lyset besøker jorden.
I skapelsesberetningen så kommer lyset til jorden den tredje dagen.

" Og det ble aften, og det ble morgen, tredje dagen.
Og Gud sa: La det bli lys på himmelhvelvingen
til å skille mellom dagen og natten.
De skal være et tegn som fastsetter tider og dager og år.
Og de skal være et lys på himmelhvelvingen
og lyse over jorden.
Og det ble slik."
1. Mos. 1: 13-15

Jesus kom for at alle som tar imot Han får rett til å bli Guds barn.
Vi får være i Guds lys!

Og hva er det så paven skriver i sin juletale!

Yet, in the shadows and silence of that holy night, a great and inextinguishable light shone forth for every man; the great hope that brings happiness entered into the world: “the Word was made flesh and we saw his glory” (Jn 1:14).

“God is light”, says Saint John, “and in him is no darkness at all” (1 Jn 1:5). In the Book of Genesis we read that when the universe was created, “the earth was without form and void, and darkness was upon the face of the deep.”

“God said, ‘Let there be light’; and there was light.” (Gen 1:2-3). The creative Word of God – Dabar in Hebrew, Verbum in Latin, Logos in Greek – is Light, the source of life.
All things were made through the Logos, not one thing had its being but through him (cf. Jn 1:3). That is why all creatures are fundamentally good and bear within themselves the stamp of God, a spark of his light.

Nevertheless, when Jesus was born of the Virgin Mary, the Light himself came into the world: in the words of the Creed, “God from God, Light from Light”.

Burde jeg ikke få bli katolikk sånn på direkten av å skrive nesten.... det samme som paven? :-)

4 kommentarer:

rootsman sa...

Burde jeg ikke få bli katolikk sånn på direkten av å skrive nesten.... det samme som paven? :-)

Det kan du jammen si, du skriver svært katolsk.

Da kan det passe å beskrive hvordan jeg (som protestant som kan teorien, men som lengter etter gudstjenester preget av gudsfrykt og ydmykhet) opplevde katolsk messe for første gang nå nylig:

Jeg listet meg forsiktig ut slik at ingen av mine prot-venner skulle se meg og sladre til pastoren (he-he). Jeg ankom, som planlagt nøyaktig 2 minutter før tiden slik at ingen skulle legge merke til meg og begynne å spørre hvem jeg er.
Umiddelbart da jeg kom inn døren, fikk jeg samme følelsen som da jeg besøkte gamle kirker i Israel for litt siden - stillhet, der folk satt knelende i benkeradene og var rettet mot korset på veggen foran - et kors med Jesus hengende på.

Jeg fant en plass langt bak og gjorde som de andre, knelte og følte at ikke bare Jesus var der, men hele Guddommen. Det var overveldende å bare komme inn der å utøse sitt hjerte i tilbedelse. Jeg ble også rørt av å se de andre, som så ut til å ha utenlandsk opprinnelse, særlig øst-asiatisk - de minnet meg alle om det bildet jeg har av Maria som kneler ved foten av korset.

Formen på liturgien er selvsagt fremmed for oss, men innholdet er ortodokst - består av de gamle trosbekjennelsene, herrens bønn og andre ting jeg kjenner fra Bibelen og kirkefedrene. Tekstene ble chantet/sunget, og jeg følte meg litt dum da jeg ikke klarte å føge med på dette, men det var nok ok. De fleste virket svært ivrige på å "svare" presten ifølge liturgien, og dette gjorde det hele ganske levende. Det hele tok bare en halv time og ble avsluttet med nattverd.

Stikkord for dette besøket er "ydmykhet, gudsfrykt og tilbedelse" - en riktig vitaminpille.

Nå er jeg ikke katolikk, men har en lengsel etter ortodoks kristendom slik jeg har lært den å kjenne i teorien ved å lese. Så iallefall for meg, så fylte dette et behov som jeg ikke får mettet fra protestantisk side.

Så kan man jo innvende at disse "behovene" kanskje bare er følelsesbetinget og man bare søker sanselig opplevelser.

Til det må jeg si at det er ortodoks å tilbe med hele seg, inklusive følelsene. Dessuten er jeg ikke typen som tåler slikt - har aldri brydd meg om effektene rundt, medmindre de er uttrykk for tilbedelse, som i dette tilfellet.

RUDIE sa...

rootsman
Takk for at du delte erfaringene med meg.
Du skriver:
"Til det må jeg si at det er ortodoks å tilbe med hele seg, inklusive følelsene. Dessuten er jeg ikke typen som tåler slikt - har aldri brydd meg om effektene rundt, medmindre de er uttrykk for tilbedelse, som i dette tilfellet."

Slik kjenner jeg det også. En lengsel etter å tilbe med hele meg. Vanskelig å bruke rett ord på dette, kjenner jeg.
For det har jo også pinsemenigheter. Men jeg kjenner at det katolsk- ortodokse kirke har er dypere om man gjør det av hjertet.
Jeg syns det er spennende å lese det du skriver, og jeg syns det er spennende å lære mer om oldkirkene1 :)

rootsman sa...

Men jeg kjenner at det katolsk- ortodokse kirke har er dypere om man gjør det av hjertet.

De sanne tilbedere skal jo tilbe i "ånd og sannhet", så det finnes ikke noe alternativ til dette.

Når man betrakter liturgi fra utsiden kan det virke svært "mekanisk", hvilket det også KAN være, men det TRENGER ikke være slik.

Derfor mener jeg man ikke skal bedømme fra utsiden, men heller delta med et udelt hjerte - da tror jeg man opplever Gud overalt hvor Jesus blir opphøyet, uansett hvilke ytringsformer som blir praktisert.

Men det er for meg virkelig en trygghet dersom jeg kan spore, ikke bare teologien, men også ytringsformen "forbi" reformasjonen og tilbake til den tidlige kirken.

Tiden etter reformasjonen ser for meg ut som et endeløst reparasjonsprosjekt, så det er lite der man kan forholde seg til - med intellektet i behold, vel og merke...

RUDIE sa...

"Når man betrakter liturgi fra utsiden kan det virke svært "mekanisk", hvilket det også KAN være, men det TRENGER ikke være slik."

Det er jeg helt enig i.Det jeg liker med liturgien er at jeg er selvstendig i min tro. Det er ingen pastor der som tror for meg. Jeg må selv velge hvilket hjerteforhold jeg ønsker å ha til Gud. Og for meg som er helt anti i å bli ledet av pastorer eller av mennesker, så finner jeg en sterkere nærvær med Gud ved å utføre "troshandlingene" på en messe, fordi det er fortsatt bare Gud og meg der alene, slik det er når jeg ber for meg selv. Det er ingen mellomann mellom Gud og meg.