Jeg har aldri følt veien som lang mellom den her verden og den usynlige. Som liten så hadde jeg to "hjelpere" som fulgte med meg. Når jeg var alene så kunne jeg gå inn til deres verden. Når jeg så første gangen "Alice in Wonderland" på film så var det som å se en verden jeg selv kjente. Men det var noe veldig veldig ensomt å komme til den verden, og det var noe dødt over den verden. Vennene var som filurkatten eller kaninen. Det var noe som var helt feil. Noe helt opp/ned og bak/fram.
Det var egentlig ikke noe drømmested. Det var et dødt sted bakom fasaden. Men det var et sted jeg kunne være når jeg ville vekk fra den virkelige verden.
Jeg hadde også funnet ut at det var en veldig ond kraft. Jeg hadde fått møte den en gang, og blitt veldig skremt. Men da så jeg han som han var, bare stygg og ond. Men han kunne også faktisk være ganske pen og love meg ting. Ja, det skjedde vel bare en gang, jeg opplevde den onde kraften slik.
Da Jesus dukket opp i livet mitt så fikk jeg virkelig oppleve at det også fantes en djevel. Det var som det skjedde en krig rett over meg. Djevelen som mente jeg tilhørte han. Jeg hadde fått et valg fra Gud. Et valg om å følge livet eller døden. Djevelen var rasende, men en gang så lovte han meg at han skulle bruke meg til noe stort og at han hadde planer for meg. Men jeg var ikke så fristet. Så kom beskyldningene i mot meg. I at jeg kom til å miste Jesus, fordi jeg egentlig ikke elsket jesus, og fordi jeg ikke fortjente Jesus. Jeg tror djevelen pekte på alt i mitt liv som det gikk an å komme på, og jeg trodde hver gang at jeg var fortapt. Men Jesus gjorde det alltid bra igjen. En gang så sa Jesus til meg at jeg kom til å lide martyrdøden, men at Jesus skulle være med meg. Jeg ble så glad for endelig så kunne jeg bevise at jeg elsket Jesus. Og når djevelen kom neste gang og fortalte meg om min uverdighet så kunne jeg frimodig fortelle at Jesu blod dekket over min synd, og da djevelen sa jeg ikke elsket Jesus nok, så kunne jeg triumfere med at jo jeg elsket Jesus og jeg skulle også få vise han det, fordi jeg skulle få dø for Jesus. Da forsvant djevelen fort!
Djevelen så jeg ikke noe mer til etter det, bortsett fra et par ganger.
Men etter noen måneder så sa Jesus til meg at jeg ikke skulle dø allikevel. Gud sa det bare for at han ville at jeg skulle vinne seier over djevelen. Jeg ble kjempeskuffet og kom i en krise. For kunne Gud lyve om slikt? Men så opplevde jeg at det var en prøve ganske lik den Abraham hadde fått om å ofre sønnen sin. Gud hadde bedt Abraham om å ofre sønnen, men det var bare en prøve.
"hjelperne" mine var det strengt forbudt å ha noe mere med å gjøre. Jeg fant jo ut hva de egentlig var etterhvert. Og åndeverden er en pervers verden. Akkurat som den gnostiske også. Jeg kjenner igjen verdenen. Alt er bare helt gale. Akkurat som i "Alice i Wonderland".
Etter å ha møtt Jesus så fasinerer ikke den verden meg noe mer. Det er bare falskt gull, falsk glede. Når man finner den rette gleden så vil man ikke ha noe annet. Men man må av og til gjennom mange prøvelser for å finne den sanne glede, det sanne livet. Men det er verdt det. Det er ikke gull alt som glimrer.
