tirsdag 13. mai 2008

Åpenbaringenes indre karakter

Fra katolske sider: http://www.katolsk.no/artikler/privat.htm

Vi skal til slutt ta for oss et spørsmål som ennå - teologisk sett - svever noe i det blå. Vi spør: Når små barn i Fátima og andre steder ser Maria eller Jesus ikledd vakre klær, eller de ser Josef med Jesusbarnet på fanget, er det de ser virkelig? Er det Jesu og Marias himmellegemer de ser? Det kan det umulig være. Jesu himmellegeme kan ikke oppfattes av våre sanser. Jesu himmellegeme er for eksempel til stede i eukaristien, men ingen av oss ser ham når vi tar imot Jesu hellige legeme og blod. Eller for å ta et annet eksempel: Når Faustina Kowalska ser Jesusbarnet, kan heller ikke det være reelt. For den oppstandene Kristus er en voksen person og ikke et barn, og han kan ikke være voksen og barn på en og samme tid. Men hva er det da de visjonære ser? La oss før vi svarer ta for oss forskjellige måter å erkjenne på.

1. Den ytre erkjennelse
Vi har for det første erkjennelsen av den ytre, synlige verden. Men det begrep forstanden mottar, er ikke helt identisk med tingene slik de eksisterer i virkeligheten - utenfor oss selv. For de ytre ting blir filtrert gjennom våre sanser og vår fantasi før de når frem til forstanden som begreper. Det er ikke denne form for erkjennelse de visjonære har. I så tilfelle ville vi jo alle være visjonære.

2. Den billedløse erkjennelse
Mystikere på høyt nivå kan erkjenne overnaturlige sannheter, som er så sublime at de ikke kan uttrykkes i ord. Slike syner hadde Paulus: "Jeg kjenner et menneske, en kristen, som for fjorten år siden - om det var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - ble rykket bort, helt inn i den tredje himmel. Og jeg vet at denne mann ... ble rykket like inn i paradis og fikk høre uutsigelige ting, slike som intet menneske har lov å tale om." (Understrekning av meg). Heller ikke denne ordløse, mystiske erkjennelse sammenfaller med de privatåpenbaringer vi har vært inne på i dette foredraget.

3. Den imaginære erkjennelse
Mellom disse to ligger den imaginære erkjennelse. Ordet imaginær må i denne sammenheng ikke oversettes med innbilt, uvirkelig, men som innpreget billedlig. La det være klart: Gud vil åpenbare himmelske sannheter for Bernadette Sobirou i Lourdes, for de tre barna i Fátima og for hundrevis av mystikere i oldkirken, middelalderen og nyere tid. Gud holder dem ikke for narr. Det er reelle sannheter han åpenbarer for utvalgte sjeler opp gjennom århundrene. Men den filtrering som fant sted i den ytre erkjennelse skjer enda sterkere i den imaginære. Før de overnaturlige sannheter blir fattet av den visjonære mottager, er disse sannheter blitt filtrert gjennom hans eller hennes skapte - og derfor begrensede - fantasi og forstand.
For å ta et eksempel: Gud åpenbarer for barna i Fátima - og gjennom dem for oss alle - muligheten for å gå fortapt, for å havne i helvete. Men når denne sannheten blir åpenbart for barna, blir den grundig filtrert og ikledd de forestillinger om helvete som barna hadde fra sine foreldre, skolen (den gang), kanskje fra en svovelpreken holdt av en velmenende sogneprest under høymessen. Altså i klartekst: Når barna ser fortvilede sjeler som slynges hit og dit i et grufullt flammehav, da er det et budskap til oss alle at det er mulig å gå fortapt, men vi behøver ikke å si oss enige i de fantasiforestillinger barna har om helvete.

Vi kunne nevne en rekke lignende eksempler.
Med denne teorien som bakgrunn skal vi ikke undre oss over at menn og kvinner mottar de samme himmelske sannheter på ulikt vis - ikledd forskjellige, kjønnsbetingede billeder. Vi skal heller ikke undre oss over at visjonærer, som ser Jesu historiske lidelser i detalj, noen ganger motsir hverandre eller at Kristus i privatåpenbaringer på 1800-tallet taler til seerne i et langt mer blomstrende språk enn i vårt mer nøkterne århundre.

Ingen kommentarer: