mandag 27. februar 2012

De siste ting



Et utdrag fra Olav Müller om de siste ting
Den særskilte dom
Satser vi på tro, håp og kjærlighet, kan vi gradvis lære oss å slippe taket på det lille jeget, på griskhet, maktsyke, prestisje, selvdyrking. Blir vi dus med døden, ved å miste livet stykkevis, blir det lettere å slippe taket radikalt når vi går inn i den store stillhet. Vel må vi som dyrene passivt gjennomleve selve dødsprosessen. Men som personer kan vi være aktive under den legemlige nedbryting. For døden gir oss en enestående sjanse til å velge: Nå står vi med ryggen mot den ufullkomne tiden, som med sitt «etterhverandre» fikk så mangt et varmt forsett til å kjølne. Nå har vi verden med dens «oppstykkethet» bak oss. De mange små muligheter til sjusket livsførsel, from fornyelse, feig tilbaketrekning, er forbi. Vi står med «brystet» mot den tidløse evigheten. Det valg vi nå tar, gjelder for all evighet. «Som treet faller, slik blir det liggende.»Personlig vil jeg tro at den Gode Hyrde - som hvileløst vandrer i fjell og ur for å finne og redde den bortkomne sauen - gir alle mennesker en enestående sjanse i dødens grenseland. Han viser seg som det «Verdens Lys» han nå en gang er; Han åpenbarer seg for den kristne som kjenner hans navn; Han gir seg til kjenne for tilhengerne av de store verdensreligioner og søkende agnostikere; Han viser seg for den primitive hedning, som i livet søkte det ene Lyset i naturgudenes mange små og spaltede lyskilder. Hvert menneske, som står på dødens terskel, må nå velge Lyset eller mørket.
---
Når sjelen - forstått som jeget - vandrer over i den hinsidige verden, blir den umiddelbart stilt for Guds domstol. Vi taler om den særskilte dom. Her må vi kvitte oss med visse naive forestillinger, som vi dels ubevisst går og bærer på - også i voksen alder. Vi skal ikke forestille oss dommen à la lagmannsretten i Oslo. Gud som er ren ånd, sitter ikke på et dommersete og han veier ikke synder og gode gjerninger opp mot hverandre, for så - alt etter utfallet - å sende den ene til helvete og den andre til himmelen. Guds rettferdighet er identisk med hans kjærlighet. Dommen lyder på frifinnelse for alle som ønsker å bli frifunnet. Dommen er nåde og miskunn.
------
Helvete
La oss begynne med den mest uhyggelige mulighet, nemlig helvete. Kirken tar i sin teologi utgangspunkt i Bibelen og dens lære om fortapelsens tilstand. Her har vi mange bibelsteder å holde oss til både i det gamle og nye testamente (Matt 12,41; Matt 10, 28; Matt 5,29; Matt 25,41.42). De fleste eksegeter (bibelteologer) mener det her dreier seg om autentiske Jesuord og ikke urkirkens katekese. Hva disse bibelstedene fremhever er muligheten for å gå fortapt. Bibelen har aldri uttalt seg om hvorvidt mange, noen eller et eneste menneske har valgt denne muligheten, og det har da heller ikke den katolske kirke. Vi har lov til å håpe at alle mennesker når det herlige mål de er skapt for - beskuelsen av Gud i Himmelen. Vi håper, men vi vet ikke. Hvis noen går fortapt, er det fordi de selv velger denne mulighet like inn i døden. Og Gud respekterer den menneskelige frihet til de grader at han tillater at så skjer.Det er en tanke som stadig går igjen i teologisk litteratur: Eskatologiske fenomener som helvete og himmel tar - i sin spede begynnelse - til allerede her og nå i dette liv. Våre erfaringer fra det 20. århundre viser at det står i menneskets makt å omskape jorden til et helvete. Våre tanker går til konsentrasjonsleirene i vest og øst og til de uhyggelige massakrene på verdens slagmarker eller forsøk på å utrydde hele folkeslag. Vi vet at dette jordiske helvete starter i det enkelte menneskesinn. Vi kan krumme oss så til de grader innover i oss selv at vi guddommeliggjør vårt ego, kutter ut den egentlige Gud, bruker våre medmennesker som redskaper til egen fordel, kvitter oss med dem når de ikke lenger tjener dette formål, velger å leve i selvdyrkelsens gudsforlatte ishus. Hvis et menneske i dødens grenseland forkaster Lyset og velger det destruktive egomørket, respekterer Gud personens frie valg. Han tillater denne personen å tilbringe sitt liv i det hinsidige i et selvvalgt helvete, som er en logisk konsekvens og fortsettelse av hans jordiske liv.
-------
Purgatoriet
Vår tid har lite tilovers for middelalderens ensidige fokusering på Guds rettferdighet. Det er den kjærlige Gud vi først og fremst retter tankene mot. Og så hevder da en rekke teologer at det er det syndige menneskets umiddelbare møte med den hellige, allkjærlige Gud på den annen side av dødens skillevegg som er selve purgatoriet.Personlig er jeg tilbøyelig til å mene at denne hypotesen er riktig. La oss se litt nærmere på den.Jeg har allerede vært inne på at de eskatologiske begivenheter har sin begynnelse allerede her og nå under vårt jordiske liv. Dette gjelder også for purgatoriet. Møtet med den allkjærlige Gud allerede her og nå virker lutrende på oss. Gjennomlyst av Guds «røntgenøye» faller alle løgnens kulisser, alle våre forsvarsmekanismer, alle våre påtatte masker. Da først blir vi den person Gud ville vi skulle være. Bibelen gir oss en rekke eksempler på at det syndige menneskes «kollisjon» med den uendelige, hellige Gud gir lykke, lidelse og renselse på en og samme tid.Da Gud talte til Moses fra tornebusken, ble det for mye for ham. Vi leser at Moses skjulte sitt ansikt, for han våget ikke å se på Gud (2 Mos 3,1-6).Da profeten Daniel fikk et himmelsk syn, ble han redd og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Da så Gud talte til ham, lå han sanseløs til Gud reiste ham opp igjen (Dan 8,15-18).Da Herren åpenbarte seg for profeten Elia ved fjellet Horeb, drog han kappen for ansiktet. Møtet med Gud ble for sterkt for ham (1 Kong 19,13).Da profeten Jesaja så Gud sitte på en høy trone omgitt av serafer som sang «Hellig, hellig, hellig er Herren hærskarenes Gud. Himmelen og jorden er fulle av din herlighet», da utbrøt profeten: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud» (Jes. 6,1-5).Da Peter, Jakob og Johannes fikk oppleve den forklarede Kristus på fjellet Tabor og så hvordan hans ansikt lyste som solen og hans klær ble hvite som sne, og hørte Guds røst fra skyen som omga dem: «Dette er min Sønn, den utvalgte, lytt til ham», ble de grepet av frykt og kastet seg med ansiktet mot jorden (Luk 9,28-36; Matt 17,1-13).Johannes beretter i sin Åpenbaring om et syn han hadde: Han så den himmelske Kristus, kledd i fotsid kjortel. Håret på hans hode var hvitt som sne. Hans øyne flammet som ild. Hans ansikt lyste som solen når den skinner i all sin glans. Da ble Johannes grepet av frykt og falt ned for ham som død (Åp 1,13-17).Slike og lignende tekster fra Bibelen viser at når det lille, syndige menneske får en gudsåpenbaring, plutselig står overfor den hellige Gud, får det en ytterst smertelig følelse av uverdighet, en opplevelse som går hånd i hånd med en ekstatisk glede, og fører til lutring og fornyelse. Hvis vi nå projiserer disse opplevelsene inn i det hinsidige, og - for igjen å uttrykke oss naivt - multipliserer betraktelig, befinner vi oss midt i purgatoriet.Når vi forlater denne verden, etter å ha fått tilgivelse for alvorlig skyld, og blir stilt overfor den levende Gud, blir vi først grepet av frykt, ja, rystet i vårt innerste. Møtet med Guds hellighet gjør oss vår egen uhellighet bevisst. Hans brennende kjærlighet åpenbarer vår ukjærlighet. Guds uegenyttighet åpenbarer vår navlebeskuende selvdyrking.Dette er noe vi alle kan få oppleve - også når vi har levd vårt liv i tro, håp og kjærlighet, også når vi stadig har bekjent vår skyld og fått tilgivelse. For synden gir oss sår. Den skaper gale holdninger, forårsaker feilutviklinger. Vårt hovmod gjør oss blind for den vi er. Vi trekker livsløgnens maske over all vår tilkortkommenhet, vår uegentlighet. Åpenbaringen etter døden av Guds uendelige hellighet gjør det lysende klart for oss at vi ikke har levd opp til den tanke Gud hadde om oss før vi ble skapt, at vi ikke har brukt de talentene han ga oss i vuggegave. Vi våget ikke å være oss selv. Vi ble slaver av andres meninger. Vi lot oss hjernevaske av medienes holdninger. Vi gikk inn i en konformitet, som dypest inne stred mot vår samvittighet. Vi våget ikke å være enere som ropte til massen: «Dere tar feil!» Vi lot oss friste i «ørkenen» til å tilbe skapningen i stedet for Skaperen, og vi falt. Vi våget ikke å la oss konfrontere med vår «farlige» frihet; foretrakk, som storinkvisitoren i Brødrene Karamásov å gi vrak på friheten, selvstendigheten, den sunne autonomi; foretrakk å ofre friheten på den forførende Storebrors alter - konformitetens alter; reklamens alter; tidsåndens alter; det gode og anstendige borgerskaps konturløse alter.All denne synd blir i anger tilgitt når vi dør, men holdningene, sårene tar vi med oss over i evigheten. Vi er fortsatt urene, og ifølge Bibelen skal intet urent gå inn i himmelen (Åp 21,26). Derfor må vi - før vi går inn til den fulle gudsbeskuelse - renses for all urenhet. Dette skjer i møte med Guds blendende lys umiddelbart etter døden. Gjennomlyst av Guds «røntgenøye» faller alle løgnens kulisser, alle våre forsvarsmekanismer, alle våre påtatte masker. Da først blir vi den person Gud ville vi skulle være.La meg igjen referere til en episode i Det nye testamente - hvor menneskekjenneren Lukas skildrer best: Da disippelen Peter fulgte etter Jesus inn i yppersteprestens have, var han lutter god vilje. Flyktet hadde han gjort da Mesteren ble tatt til fange. Svikten skulle gjenopprettes. Men da han ble gjenkjent som Jesu disippel, fikk feigheten atter overtaket. Der stod han og bannet og sverget på at han ikke kjente dette mennesket. I samme øyeblikk ble Jesus ført ut av yppersteprestens hus. Jesus bare «så» på Peter. Han bare «så» på ham uten å si et ord. Peter gikk ut av haven og brast i gråt. Jesu blikk gjennomboret Peters sinn. Han så seg selv med Jesu øyne. Blikket fra hans guddommelige venn fikk hans oppskrytte selvbillede til å rause sammen. Jesu blikk lutret ham. Han valgte ikke nå håpløshetens desperate handling som Judas. Peter gråt, og hans gråt var befriende. Fra nå av var Peter en annen, han var gjenfødt.Slik vil også Jesu guddommelige blikk lutre oss etter døden. Det blir en smertefull opplevelse, fordi den lutrer oss. Det blir en gledefull opplevelse, fordi den fører til befrielse fra all den livsløgn som sperret veien til sann lykke da vi levde på jorden. Det blir en saliggjørende begivenhet, fordi den åpner alle sinnets porer for gudslyset. Det er dette - som her er skildret - som er purgatoriet. Det dreier seg altså, som jeg nevnte innledningsvis, ikke om en kortere eller lengre straff, som Gud ilegger oss, men om det lille mennesket - blandet opp som det er med intethet og skadet av synd - som «kolliderer» med den uendelig hellige Gud.
-------------
Himmelen
Er vi skapt for en lykke som ligger hinsidig det jordiske? Finnes det et uendelig dyp i vår menneskenatur som bare kan fylles av en absolutt væren, en personlig Gud, som er uendelig i alle sine egenskaper? Er det denne væren mystikerne får et svakt glimt av når de under kontemplasjonen mister munn og mæle og går inn i ekstasen? Er det dette som er himmelens glede: et liv sammen med et vesen hvor den absolutte sannhet, den absolutte kjærlighet og den absolutte skjønnhet smelter sammen til den ene kjærligheten, som er Gud? Ja slik må det være. Hvis så er tilfelle, beskriver vi ikke himmelens salighet ved å multiplisere jordisk lykke noen milliarder ganger. Det må dreie seg om noe helt annet, en lykke så ufattelig stor at alle ord blekner. Det er mot dette mål vi alle beveger oss mot. Hver lengsel, som blir oppfylt her på jorden, er trinn i den lykkestige som til slutt fører oss opp i himmelen.
--------
Dommedag
Etter oppstandelsen fra de døde følger dommedag, den universelle dom. Den blir skildret i all sin dramatikk av evangelisten Matteus. Han skriver: «Når menneskesønnen kommer i sin guddomsglans, omgitt av alle sine engler, da skal han ta plass på den trone hvor Guds herlighet stråler; da skal alle folkeslag samles om ham, og han skal skille dem fra hverandre som en gjeter skiller sauer fra geiter. Sauene skal han stille til høyre for seg, og geitene til venstre. Så skal han si til sauene, altså de som har gjort godt i livet: "Kom, dere som min far har velsignet og ta i eie det riket som er gjort rede for dere fra verdens grunnvold ble lagt. For jeg var sulten og dere ga meg mat, jeg var tørst og dere ga meg å drikke, jeg var hjemløs og dere tok dere av meg, jeg var naken og dere ga meg klær, jeg var syk, og dere kom for å se til meg, jeg var i fengsel, og dere kom og besøkte meg (osv.?). Alt dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, har dere gjort mot meg Til geitene , altså de som har gjort ondt i livet, vil han si det samme, men med negativt fortegn: Gå fra meg forbannede til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. Jeg var sulten, men dere ga meg ingenting å spise, jeg var tørst, men dere ga meg ikkeå drikke (osv. ?). Det skal dere vite: At alt dere har forsømt å gjøre selv for den aller ringeste av disse her, det har dere forsømt å gjøre for meg"». Legg merke til at Jesus i denne domsscenen ikke lar menneskenes evige skjebne være avhengig av om de gode eller onde er katolikker eller protestanter, jøder eller muslimer, buddhister eller hinduister. Det eneste som avgjør hvor vi havner, er om vi har vist nestekjærlighet. Denne almenne eller universelle dom - som vi kaller den - er vel tenkt av Gud like mye som en manifestasjon av Kristi sannhet og allmakt. Da han levde iblant oss, ble han motarbeidet, spottet og spyttet på, torturert og korsfestet. Den oppstandene Kristus som lever sitt hemmelighetsfulle liv videre i Kirken, lider den samme skjebne. Millioner av mennesker har avvist ham i dyp forakt, like mange har forfulgt og drept hans disipler. På dommens dag skal alle mennesker - gode såvel som onde - innse at Jesus er veien sannheten og livet og bøye kne for ham.

Ingen kommentarer: