Jesus, mitt mål er å bli lik deg. Jeg har ikke noe ønske om å bli et helgen alle beundrer. Jeg har for mange svakheter for det. Nei, jeg vil krype inn i din skygge og få med meg alt du gjør. Være i din nærhet bestandig. Jeg er ikke redd for skjærsilden. Jeg gleder meg faktisk til den. Det å få møte ditt rensende blikk og gi deg min synd. Jeg syns det er noe veldig rettferdig med skjærsilden. For der får vi se hva vår synd har forårsaket. Og det gjør vondt. Og først da kan vi gi vår synd til deg Jesus, som angrende synder.
Olav Muller skriver ganske mye om skjærsilden, purgatoriet. Her er noe han skriver:
Gjennomlyst av Guds «røntgenøye» faller alle løgnens kulisser, alle våre forsvarsmekanismer, alle våre påtatte masker. Da først blir vi den person Gud ville vi skulle være.
La meg igjen referere til en episode i Det nye testamente - hvor menneskekjenneren Lukas skildrer best: Da disippelen Peter fulgte etter Jesus inn i yppersteprestens have, var han lutter god vilje. Flyktet hadde han gjort da Mesteren ble tatt til fange. Svikten skulle gjenopprettes. Men da han ble gjenkjent som Jesu disippel, fikk feigheten atter overtaket. Der stod han og bannet og sverget på at han ikke kjente dette mennesket. I samme øyeblikk ble Jesus ført ut av yppersteprestens hus. Jesus bare «så» på Peter. Han bare «så» på ham uten å si et ord. Peter gikk ut av haven og brat i gråt. Jesu blikk gjennomboret Peters sinn. Han så seg selv med Jesu øyne. Blikket fra hans guddommelige venn fikk hans oppskrytte selvbillede til å rause sammen. Jesu blikk lutret ham. Han valgte ikke nå håpløshetens desperate handling som Judas. Peter gråt, og hans gråt var befriende. Fra nå av var Peter en annen, han var gjenfødt.
Slik vil også Jesu guddommelige blikk lutre oss etter døden. Det blir en smertefull opplevelse, fordi den lutrer oss. Det blir en gledefull opplevelse, fordi den fører til befrielse fra all den livsløgn som sperret veien til sann lykke da vi levde på jorden. Det blir en saliggjørende begivenhet, fordi den åpner alle sinnets porer for gudslyset. Det er dette - som her er skildret - som er purgatoriet. Det dreier seg altså, som jeg sa innledningsvis, ikke om en kortere eller lengre straff som Gud ilegger oss, men om det lille mennesket - blandet opp som det er med intethet og skadet av synd - som «kolliderer» med den uendelig hellige Gud.
Vi kan finne analogier: Når vi befinner oss inne i en mørk hytte på fjellet like etter påske og så går ut i det skarpe solskinnet, vil det først blende oss, det svir i øynene. Gradvis vender vi oss til lyset, vi nyter det. Analogien halter i den forstand det her dreier seg om en prosess over vanlig tid. Purgatoriet er sannsynligvis tidløs, eller det dreier seg om en utenomsanselig, sammenfallende tid. Lutringen skjer i ett nu - i det syndige menneskets umiddelbare sammentreff med Guds hellighet.
Et annet billede: Vi har vært ute i kulden i tynne votter og fått neglebit. Vi kommer inn i et varmt rom. Først blir smerten bare verre. Så sprer varmen seg velgjørende ut i alle leddene. Imøtet med Gud roper vi med profeten Jesaja: «Ve meg! det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg har sett kongen, Herren, allhærs Gud» (Jes 6,5). Selverkjennelsens smerte blir til lutring. Vi går inn i den fulle gudsbeskuelse, som er himmelen.
Et tredje billede med innledning: Vi er skapt av Gud og for Gud. Hele vårt vesen roper etter vårt opphav. Gudsbilledet i oss lengter intenst etter orginalen, kunstneren selv. Vår menneskelige eksistens kan sammenlignes med en sydende vulkan. Ilden nede i krateret søker seg fritt løp. Men den slipper ikke uten videre opp av dypet. Tykke lag med stein og lava sperrer for utløpet. Når det kommer til utbrudd, river ilden med seg alt som sperrer og skyter opp mot himmelen. Slik også med gudslengeselen innni oss: Slagg av menneskelig selvviskhet dekker jegets krater. Tidvis slipper små porsjoner av kjærlighetens flammer gjennom risser og sprekker i vårt ego.
Møtet med Gud etter døden forårsaker et gigantisk utbrudd. Gud selv fjerner med sitt gjennomborende kjærlighetsblikk løgnens slagg, som tetter igjen så mang en pore i vårt veden. Dette smerter, renser, befrir. Resultatet: Kjærlighetens flamme skyter uhindret opp mot Gud. En ny tilstand inntrer - himmelen.
Forstår vi purgatoriet slik vi hittil har skildret det, sier det seg selv at vi her ikke kan operere med begreper som sted og vanlig tid. Det dreier seg om en tilstand, en eskatologisk begivenhet, et møte med Gud. Vi må derfor kvitte oss med all tingliggjørelse av purgatoriet, og ikke minst med folkefantasiens forestilling om purgatoriet som et halvveis helvete, et uhyggelig torturkammer hvor de stakkars sjeler pines av en hevngjerrig gud. Purgatoriet er ingen straff fra Guds side, men en kjærlighetsgjerning. Det er møte med den allkjærlige Gud som smerter oss, fordi vi ved egen skyld er blitt delvis fremmedgjort for uegenyttig kjærlighet. Slik forstått betyr purgatoriet frelse, glede, oppstandelse. Det er det glade budskap om purgatoriet vi forkynner.
Det står mer om der her: http://www.katolsk.no/tro/tema/eskatologi/artikler/purgator
Jesus, det fins ikke noe bedre enn å være i din nærhet. Og det å bli renset fra sin synd er godt. Det kan også skje her på jorden. I begynnelsen av 20 års alderen da jeg begynte å høre din Røst, og se din skikkelse, så kom djevelen inn på banen også. Han gjorde alt for å hindre meg å gå med deg. Han kom med anklager imot meg, og det varte i tre måneder. Han fortalte meg at jeg ikke elsket deg høyt nok og minte meg på hvilke synder jeg hadde gjort. For hver synd brast mitt hjerte og jeg trodde at jeg mistet deg. Det var for godt til å være sant at jeg fikk ha deg i livet. Men så kom du nær meg, og du viste meg tilgivelse. En gang i dusjen så så jeg vannet bli til blod, åndelig og du dusjet meg ren fra synd med ditt blod. Det var så godt å få tilgivelse og bli renset av deg. Men djevelen så min svakhet, og det var at jeg var usikker på om jeg elsket deg nok. Djevelen fortalte at jeg ikke elsket deg nok og at jeg ikke var bra nok for deg. Men så fortalte du meg at jeg kom til å dø martyrdøden, men at du skulle være med meg, så jeg skulle ikke frykte. Jeg ble så glad. Jeg fikk fred og da visste jeg at jeg elsket deg. Og da sa jeg klart fra til djevelen at jeg elsket deg, og djevelen stakk av da og hadde ingen makt over meg med sine anklager. Jeg var stolt og glad for at jeg skulle dø martyrdøden. Da kunne jeg vise alle at jeg elsket deg. Men så en stund etter så sa du at det ikke skulle skje , du sa du hadde sagt det for at jeg skulle skjønne at jeg elsket deg. Jeg ble forvirret og lei meg. Skjønte ikke at du som er Gud kunne lyve. Men så viste du meg bibelhistorien om Abraham som blir bedt om å ofre sin sønn av deg. Men når Abraham skal til for å ofre sønnen, så roper du at han ikke skal gjøre det. Det var en prøve. Så kunne jeg også se på det som en prøve.
Du er det mest verdifulle på jorden. Mange martyrer har gitt sitt liv for deg. Fordi du fortjener det. Bare du kan gi liv og overflod i våre hjerter. Jesus jeg er så glad i deg. Jeg frykter ikke skjærsilden. Å bli renset av deg er som å bli til gull av rustent jern. Jesus du er det beste som har hendt meg. Du er skattekammeret. Den som finner det finner gull og diamanter. Du er lyset i mørket. Du lyser opp så vi ser vår synd. Men om vi ikke stikker av, men blir værende, så renser du oss og din rettferdighet er god nok for oss begge. Og når vi blir rene kan vi glede oss i ditt lys. For det er vakkert. Det er ingenting jordisk som overgår det. Der er frihet og glede. Der er ditt mystiske liv som vi kan få ta del i. Jesus du er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom deg. For det er du som tok verdens synd på deg. Tenk hele verden kan glede seg, for vi har en frelser som gjør at vi alle kan finne paradiset i våre hjerter, og etter døden evig liv. For det er din vilje at alle blir frelst. Jesus takk for alt. I deg fins håpet. Du som er Kjærlighet.
