Kjære Jesus. Jeg elsker deg. I verden er det uro, men du er min klippe, hos deg kan jeg være trygg. Mitt mål er å være ett med deg. At hele meg er full av hele deg. Og at jeg kjenner ditt nærvær hele tiden. Vi lever i en rar tid. Djevelen gjør alt for at mennesker ikke kommer nær deg. Djevelen gjør alt for å forføre mennesker, og det er lett å se djevelens aktivitet. Djevelen ble nok sluppet fri på førsten av 1900 tallet, da kirken ikke lenger hadde makt. Slik som i Sovjet og Tyskland. Under 1. og 2. verdenskrig. Så ble det rolig i noen år, men nå er alt helt ille. Det kan likne hvordan det var før kirken fikk makta under Romerriket. Det er så mange kristne som prater stygt om keiser Konstantin. At med han ble kirken voldelig. De prater varmt om kristne før kristendommen fikk makt. Men bryr dem seg ikke om hvor grusomt de kristne hadde det da de ble forfulgt under Romerriket? De ble brukt som fakler eller ble spist av rovdyr og til underholdning. Etter at kirken fikk makta fikk de kristne tro på Gud åpenlyst. Og selv om det fortsatt var onde mennesker, da vi har fri vilje og en syndenatur, så er jeg sikker på at det er Gud som står bak at kirken skulle få makt, og djevelen ble bundet slik at han ikke fikk gjort de gjerninger han gjorde mot de kristne før kirken fikk makt
Bare for å vise til at kirken antageligvis har drept færre enn om det var noen andre som regjerte.
Jesus, jeg gleder meg til at du kommer tilbake. At du ordner opp. Du er tryggheten i en urolig tid. Takk Jesus for at jeg kjenner deg. Jeg ber om at mennesker vil søke deg og bli kjent med deg.
I dag er dagen helgen den hellige pave Pius X. (1835-1914)
Et utdrag, resten kan leses her: https://www.katolsk.no/biografier/historisk/pius10
Pius X var ikke mindre kompromissløs på de teologiske og sosiale områdene. Mens han var i Venezia hadde han betraktet med uro den filosofiske og religiøse bevegelse som han ga det uheldige navn «modernismen». Det betegner en rasjonalistisk retning innenfor den katolske teologi, som gjorde seg bemerket ved begynnelsen av vårt århundre i Frankrike, England og Italia. Den ville forsone den kirkelige lære med den moderne tenkemåte og den nye tids ordning i Europa. Enkelte modernister snakket om kirkens dogmer som vekslende symboler for den religiøse sannhet, og de representerer særlig i dogmehistorien og Bibelkritikken en overdreven utviklingstankegang.
Hovedtalsmenn for modernismen var i Frankrike Alfred Loisy, ekseget ved Institut Catholique i Paris, i England George Tyrrell, i Italia Romolo Murri. Hovedtalsmennene for modernismen skulle ikke bare falle fra Kirken, men også fra enhver kristendom.
Pius' hovedkamp skulle bli mot modernismen. Etter gjentatte advarsler og etter å ha satt mistenkelige skrifter på Indeks, fordømte Pius X i dekretet Lamentabili av 3. juli 1907 65 eksegetiske og dogmehistoriekse teser, for det meste hentet fra Loisys skrifter. I det samme dekretet kom han med gjentatte fordømmelser av det liberale og demokratiske grunnlag for de moderne statsforfatninger, og det kom til nye konflikter med de verdslige makter. Pius Xs vurdering av den moderne verden og dens innretninger minnet fatalt om den salige pave Pius IX, og i Lamentabili kom han med en ny Syllabus.
I encyklikaen Pascendi dominici gregis (Vokt Herrens hjord) av 8. september 1907 ble modernismen (det vil si den moderne agnostisismen, panteismen og ateismen) fordømt og betegnet som «en syntese av alle kjetterier». Den 1. september 1910 kom Sacrorum antistitum, et motu proprio der paven foreskrev at alle geistlige før sin vielse skulle avlegge en anti-modernist-ed. Dette gjaldt naturligvis i særlig grad teologi- og filosofiprofessorene, som trengte kirkelig læretillatelse.
Resultatet ble en omfattende, ofte pinlig, sjikanering av vitenskapsmenn, som utvidet kløften mellom Kirken og intelligentsiaen.
