Min erfaring fra Livets Ord

Etter at jeg hadde fått en personlig kontakt med Jesus så møtte jeg ei jente som jeg følte enhet med med engang. Vi hadde veldig like erfaringer med Gud. jeg hadde lyst til å spre det gode budskap til verden, og hun hadde litt erfaring med det.

Brennende som vi var, vi og noen flere, så dro vi på byen og vitnet om Jesus. Og det som møtte oss var åpne mennesker, som nesten alle trodde på Gud i større eller mindre grad. Vi ba også med flere til frelsning, og det vi opplevde var at de var veldig åpne for evangeliet.

Mange hadde også problemer de slet med så det var mye tragisk vi fikk høre. Problemet vårt var at vi ikke hadde noen idé over hva vi skulle gjøre etter at vi hadde vitnet eller bedt for dem. Vi visste ikke om noen forsamling vi kunne sende dem til.

Egentlig så tror jeg en husmenighet eller lignende hadde vært en fin plass for en søkende og nyfrelst. Det tror jeg er en veldig fin plass til å begynne.

Men jeg hadde bestemt meg for å gå ett år på Livets Ord bibelskole. Der de "proffe" var! Der skulle jeg lære alt slikt.

Jeg skulle få bo hos ei jente som hadde gått i paralellklassen min den første tiden. På veien så fikk jeg vitne for en drosjesjåfør som var ateist. Og han ble faktisk veldig åpen. Jeg fortalte dette til henne, og fikk til svar at Svante Rumar, skolens rektor ikke ville at vi skulle vitne for de på jobben. Hun var ikke særlig begeistret. Det var begynnelsen på bekjentskapen til Livets Ord, og erfaringene derfra har ikke bare vært gode.

Jeg gikk året etter Carola i 1989-90. Og pressen fulgte med. Noen journalister snek seg inn for å beskrive hva som skjedde. Og hva var det som skjedde? Her er min erfaring fra skoleåret.

Jeg hadde reist fra alt jeg hadde og var nå beredt på å gi alt for å følge Jesus. Undervisningen varte i 4 timer, og den begynte med bønn og lovsang. Det var mye tungetale. Ofte skulle vi også meditere over enkelte bønner som apostlene ba. Faktisk så er det noe jeg har hatt stor glede av senere også. Fordi de versene ble bare mer og mer levende. Undervisningen om bibelen har også vært til stor glede for meg senere. Fordi jeg der lærte hvordan man skulle lese bibelen, og at det er forskjell på hvordan man tolker historiebøkene, de profetiske bøker og de poetiske bøker. Jeg lærte en hel masse. Også litt kirkehistorie. En helt ny verden ble åpnet for meg.

Jeg fikk faktisk mye positivt fra Gud det året jeg gikk der.

Men alt var ikke positivt.

Desverre, vil jeg si.

Spesielt med tanke på alle de som har fått sår av å gå der.

Og spesielt for de som ikke klarer å komme over det. Hvordan skal Kristi kropp bli hel, så vi kan gå videre?

Det var veldig mye rart som skjedde på Livets Ord. Jeg kommer ikke til å bruke tiden på det nå, fordi det som jeg funderte på da jeg gikk der, og som jeg også har fundert litt på nå, er vel det som jeg opplevde som det mest negative.

" Vi er hva Guds Ord sier at vi er,

vi har hva Guds Ord sier at vi har,

Og vi kan gjøre hva Guds Ord sier vi kan gjøre.

Og alle Guds løfter de gjelder meg, Ja de gjelder meg! "

En typisk sang fra Livets Ord.

Og også en typisk bønn fra Livets Ord.

Vi skal tro på Guds løfter!
DET er ikke vranglære.

Men det manglet noe.
Problemet var kansje at vi ville så mye, men det er ikke viljen som bestemmer vår tro. Den ekte troen får vi ved å kjenne Jesus. Troen ligger ikke i bekjennelsen, men i Jesus. Og problemet var nok at hele Livets Ord var ett hakk føre livet i Jesus. Livets Ord ville så mye.

For meg er Ulf Ekman en mann som hele tiden holdt sitt blikk på troen. Sannheten som var Guds Ord. Jeg tror Ulf Ekman virkelig ønsket at mennesker skulle bli kjent med Jesus, og oppleve hva Jesus gjorde for oss. Og fordi troen sa en ting, men virkeligheten sa en annen ting, så tror jeg Ulf Ekman måtte velge troen, fordi han ikke ønsket å rokke ved den.

Jeg tror ikke på Kenneth Hagins lære, om at det er opp til oss om vi tror eller ikke for å få det vi ber om. Fordi med en slik undervisning får vi blikket vårt bort fra Jesus, og bort på våre behov. Hele trosbevegelsen var blitt ett sted man fokuserte på sine behov. Og det tror jeg er grunnen til at kjærligheten til hverandre ble noe anspent og prestasjonspreget.

Jesus har sagt. -Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal du få det andre i tillegg.

Det å være en kristen handler først og fremst om Jesus. Ikke å elske Jesus for å få. Men om å ha hvilen i Jesus, og ikke bry seg om pastoren, eller om andre mennesker hva de vil mene, eller om økonomien, eller andre ting. Vi skal ikke ha de i bakhånden når vi tilber Jesus! Vi må ha en masse tid med Jesus, hvor Jesus bare får være Jesus, og vi kan lære Jesus bedre å kjenne.

Vi må få ordet ned til den gode jord. Der skal de dø, før det spirer igjen, og bærer en masse frukt.

Når man bare sender videre det ord man får, og det ikke blir en del av seg selv, så blir det en kopi man sender ut. Man blir ikke forvandlet ved Guds Ord, man blir bare en kopi av den man hørte ordet ifra.

Men for å bli Helliggjort i Jesus så må man dø med Ordet, og stå opp igjen med Ordet.

Vi har lov til å feile. Tenk hvor ille det var om vi ikke kunne få en ny sjanse. Og når vi selv får en ny sjanse i fra Gud gang på gang, skylder vi ikke da å gi vår neste en ny sjanse?

Vi er kalt til å velsigne. Og når vi velsigner andre så blir vi velsignet. Når vi tilgir andre, så blir vi tilgitt.

Til syvende og sist, så er det vår vandring med Jesus livet handler om. Meg og Jesus. Ikke den og den. Bare meg og Jesus. Det er der vi bør begynne, og det er der vi bør slutte. Alle som har gjort oss noe vondt, fortjener ikke å komme mellom meg og Jesus. Og når det bare blir meg og Jesus, så vil også Jesus ta itur med det som er vondt. I Jesus fins helbredelse.

Jeg er så glad for at jeg kan gi alt til Jesus, og la veien mellom meg og Jesus bli en vei mellom oss alene.

Og når jeg tenker på Ulf Ekman og Livets Ord idag, så ser jeg noen like ufullkomne som meg selv, som trenger den nåde jeg trenger selv.

Og jeg velsigner Livets Ord, og jeg er sikker på at de vil bære en masse frukt for Guds rike.