Den beste personen man kan bli kjent med er Jesus. Det er så fasinerende med Jesus fordi Jesus finner man ingen feil hos. Og bedre kjent man blir med Jesus, bedre blir Jesus. Det er jo også det som skiller Jesus fra mennesker. Jesus er fullkommen, vi er syndere; vi har feil.
Da er det jo så fantastisk at Jesus ønsker å bli kjent med oss!
Mennesker som ikke har møtt Jesus, de skjønner ikke hvor virkelig Jesus er. Men for meg er Jesus like virkelig som et vanlig menneske. Og det at Jesus er fullkommen. Min fantasi hadde da ikke klart å fantasere så fullkomment! Om jeg bare hadde klart å vise andre hvem Jesus er. Om jeg bare hadde...
Jeg har nok hatt lett for å få kontakt med det åndelige. Jeg har egentlig opplevd åndelige ting fra jeg var barn. Og ikke bare fra Gud. Men første gangen jeg begynte å høre Guds stemme, da var jeg i førsten av 20 års alderen, og jeg hørte Jesus si til meg med en stemme som var like tydelig som han skulle ha snakket i telefonen. " Du elsker ikke deg selv." Jeg tror ikke det gikk opp for meg helt da at jeg hørte en stemme uten å se noe. Jeg hadde vel heller ikke tenkt tanken at jeg ikke elsket meg selv, selv om jeg drev med selvskading. Selvskading var mer en måte å slippe vonde følelser på. Det blir som et myggestikk man presser negelen ned i. Det gjør vondt akkurat da, men i neste øyeblikk kjenner man ikke noe. man slipper kløen en liten stund. Slik var det også med selvskading. Det var nok mer det som forårsaket selvskadingen som gjorde at jeg ikke elsket meg selv. Men da Jesus sa det så ble jeg stolt, fordi det betydde at jeg var en god kristen. Jeg mente at det stod et sted i bibelen, men akkurat der og da husket jeg ikke hvor det stod. Jeg lette litt i bibelen, og uansett så fant jeg bare bibelvers som bekreftet hva Jesus sa. Jesus sa også at jeg måtte følge han, ellers kom jeg til å bli sinnsyk. Det trengte jeg ikke å få bekreftelse på, jeg visste at jeg begynte å forsvinne mer og mer i meg selv, og at omverden ble uklarere.
Det var en tøff tid jeg hadde de nærmeste månedene. Det var som en krig mellom Gud og djevelen som foregikk over meg. Det å tro på det overnaturlige ble ikke lenger ett valg. Valget var å tro på at Gud kunne føre meg ut av dette, fordi jeg visste at ingen andre kunne hjelpe meg med det. Mine vonde følelser var stengt bak en dør hvor ingen fikk komme. Gud viste meg at for han var ikke den døren stengt. Jeg kunne ikke gjemme meg for ham. Er det noe jeg har hørt mye Gud har sagt til meg så er det nettopp det :at for Gud kan jeg ikke gjemme meg.
Gud fortsatte å snakke til meg, men så begynte djevelen også. Og det hatet jeg. Jeg ville ikke lenger høre noen stemmer. Jeg hadde begynt å gå på møter i en pinsemenighet. Det var så rart fordi hver gang jeg kom dit, så pratet pastoren om det Gud hadde sagt til meg. Så han fortalte at lammene hørte Guds røst, men en fremmeds røst skulle de ikke følge. At vi kunne høre flere røster, men at vi som var Guds lam, klarte å skille røstene fra hverandre.
Slik skjedde det gang på gang. Først så viste Gud meg gjennom skriften at det han sa var rett, og etterpå så vitnet pastoren om det samme. Det var en veldig spesiell tid. Og jeg lærte meg å skille, og i Gud overvant jeg mørket.
Jeg har aldri sluttet å høre Guds røst. Og jeg har mer og mer blitt kjent med han som eier røsten, Jesus. Og Jesus har aldri sluttet å fasinere. Mer jeg er med Jesus, mer vil jeg ha. Det å være i Guds nærvær, og kjenne hans atmosfære, som er himmelsk, helt ukjent for det jordiske. En atmosfære jeg har inni meg. Et himmelrike i mitt hjerte. Det himmelrike ønsker jeg skal bli det som får størst kraft over meg. Det er det jeg vil rett øynene mine i mot. Når alt går imot meg, så er det bare å rette øynene på den sanne veien. Og da får alt ett annet perspektiv. For Gud er ingenting umulig. Og i den nåden og vissheten kan jeg leve i. Jeg er trgg på at den er sann.
Gjennom hele livet har Gud bekreftet seg for meg. Han har bevist seg for meg. Overbevist meg i det jeg ikke kan se. Troens vei. Og mer jeg har gått i tro, mer har jeg fått sett. Sett av Guds kjærlighet. Når jeg ber til Gud, så ber jeg ikke til en Gud langt borte. Jeg ber til Gud som er rett framfor meg. Og han er der bestandig! Gud er så varm og så full av kjærlighet. Hans smil og medfølende øyne. De omsluter meg. I Gud finner jeg hvilen. I Gud fant jeg Hvilen jeg ikke hadde. Da jeg fant den hvilen så fant jeg det jeg hele mitt liv hadde savnet. Og den hvilen er for meg like viktig nå som da. Å få kjenne Guds hvile, får verden til å stå stille. Det blir et øyeblikk mellom Gud og meg. Å hvile i Gud er som å drikke av en levende kilde. Å hvile i Gud er som å bli som en ørn som bæres av vinden. Å hvile i Gud er å miste seg selv. Miste det ubetydelige. Å finne hvilen er å finne seg selv. Finne seg selv i Gud.
Og den hvilen har Gud lovt alle de som søker han.
