Jeg kjenner at når jeg lar mitt hjerte være i bønn til Jesus gjennom dagen, så får jeg ro og styrke gjennom alle prøvninger. Mitt sinn blir fyllt av mildhet, for jeg kjenner Jesu mildhet i min nærhet!
Det er godt å leve i bønn, for det er ikke bare vårt hjerte som er rettet mot Gud, men det er da vi også kjenner Guds hjerte rettet mot vårt hjerte.
Å vandre i bønn er å levendegjøre himmelriket inni oss. Vårt hjerte åpner seg for en himmel full av velsignelser.
Det er så viktig å søke Jesus i bønnen. Ikke å be mekanisk, men la bønnen være en kjærlighetserklæring til Gud.
Nonner bruker mye tid på bønn, og det herkan man lære av Karmel:
Bønn i Karmel
"Etter min mening er bønn intet annet enn å stå i vennskapsforhold til Gud, og føre samtaler i enerom med ham som vi vet elsker oss."
Den hl. Teresa av Jesus
Bønn er Karmels spesielle karisme. Det var for å leve et liv i bønn at de første munkene slo seg ned på Karmelfjellet i korsfarertiden, og likeledes har bønnen vært det mest grunnleggende i karmelittenes liv i århundrene etter. Et kall til Karmel, er et kall til å leve i bønn.
Men hva er bønn? Hva betyr det å leve i bønn? Den hellige Teresa av Jesus (1515 -1582), som er de uskodde karmelittenes grunnlegger, har skrevet hundrevis av sider om temaet, og det er denne læren som har gjort at Kirken har erklært henne som kirkelærer. Men alle disse sidene kan komprimeres i de ordene som står over. For hennes lære om bønn var ikke først og fremst en lære om hva man skal si eller gjøre når man ber, eller hvilken teknikk man skal bruke for å oppnå kontakt med Gud. Det var en lære om å være med, være tilstede, være i Hans nærvær som vi vet elsker oss.
Hvis man tar dette alvorlig, er det å be ikke bare noe man gjør til spesielt avsatte tider av dagen, men en holdning til livet, en måte å leve på. Slik kan man leve i Guds nærvær også når man arbeider, spiser, leser, er sammen med andre, hviler eller gjør noe annet. Og det er dette som er målet for karmelittene - å alltid leve i Guds nærvær og være seg bevisst at man er i "Kongens slott", som Teresa sier.
For å leve på denne måten trenger man likevel også å ha spesielle tider som er avsatt for bønn. Den viktigste liturgiske bønnen vi har, er messen, eller eukaristifeiringen. Det kommer en prest til klosteret hver dag for å feire messe, og da mottar vi nattverden. Ellers ber vi i fellesskap sju tidebønner hver dag. Noen av disse er lengre mens andre bare er korte pustehull i arbeidsdagen. Så har vi to timer hver dag som er avsatt til stille bønn i ensomhet. I tillegg til dette har vi noen muntlige bønner i fellesskap eller i ensomhet, som rosenkransen, litanier eller andre bønner. Vi har også avsatt tid til å lese litteratur som omhandler bønn, indre liv og spiritualitet. http://karmel.katolsk.no/
Bønn er Karmels spesielle karisme. Det var for å leve et liv i bønn at de første munkene slo seg ned på Karmelfjellet i korsfarertiden, og likeledes har bønnen vært det mest grunnleggende i karmelittenes liv i århundrene etter. Et kall til Karmel, er et kall til å leve i bønn.
Men hva er bønn? Hva betyr det å leve i bønn? Den hellige Teresa av Jesus (1515 -1582), som er de uskodde karmelittenes grunnlegger, har skrevet hundrevis av sider om temaet, og det er denne læren som har gjort at Kirken har erklært henne som kirkelærer. Men alle disse sidene kan komprimeres i de ordene som står over. For hennes lære om bønn var ikke først og fremst en lære om hva man skal si eller gjøre når man ber, eller hvilken teknikk man skal bruke for å oppnå kontakt med Gud. Det var en lære om å være med, være tilstede, være i Hans nærvær som vi vet elsker oss.
Hvis man tar dette alvorlig, er det å be ikke bare noe man gjør til spesielt avsatte tider av dagen, men en holdning til livet, en måte å leve på. Slik kan man leve i Guds nærvær også når man arbeider, spiser, leser, er sammen med andre, hviler eller gjør noe annet. Og det er dette som er målet for karmelittene - å alltid leve i Guds nærvær og være seg bevisst at man er i "Kongens slott", som Teresa sier.
For å leve på denne måten trenger man likevel også å ha spesielle tider som er avsatt for bønn. Den viktigste liturgiske bønnen vi har, er messen, eller eukaristifeiringen. Det kommer en prest til klosteret hver dag for å feire messe, og da mottar vi nattverden. Ellers ber vi i fellesskap sju tidebønner hver dag. Noen av disse er lengre mens andre bare er korte pustehull i arbeidsdagen. Så har vi to timer hver dag som er avsatt til stille bønn i ensomhet. I tillegg til dette har vi noen muntlige bønner i fellesskap eller i ensomhet, som rosenkransen, litanier eller andre bønner. Vi har også avsatt tid til å lese litteratur som omhandler bønn, indre liv og spiritualitet. http://karmel.katolsk.no/
