Er det lov å tro at alle mennesker kan bli frelst?

Jeg tror på hva pater Olav Müller sier her:
Vi har lov til å håpe at alle mennesker når det herlige mål de er skapt for - beskuelsen av Gud i Himmelen. Vi håper, men vi vet ikke. Hvis noen går fortapt, er det fordi de selv velger denne mulighet like inn i døden. Og Gud respekterer den menneskelige frihet til de grader at han tillater at så skjer.

Da lurer jeg på om  det er lov å håpe på at alle blir frelst? Og er det et håp som er umulig? Hva er det isåfall vitsen med et håp? Og man kan gå enda lengre, slik som Hans Urs von Balthasar som var en innflytelsesrik katolsk teolog som var regnet som konservativ, og han var en av pave Johannes Paul den andres favoritteologer.
Han døde i 1988, få dager før han skulle ha blitt kardinal. von Balthasar legger i bøkene "Was dürfen wir hoffen" og "Kleiner Diskurs über die Hölle" stor vekt på at det til tross for at det er et dogme i kirka at det fins et helvete, så er det ikke noe dogme at det fins noen i helvete eller at noen er på vei dit.
Han poengterer at vi alle har en plikt til å håpe at alle blir frelst, og uttrykker at ingen som er fylt av kjærlighet kan tro at noen andre enn en selv går evig fortapt. Det hører med til historien at daværende kardinal Ratzinger, som talte ved von Balthasars båre, poengterte at von Balthasars teologi var innenfor den katolske kirkes rammer.

Er det da så galt i å tro og håpe på at alle blir frelst? Om man ikke klarer å tenke på at noen skal komme til helvete. Og det fins nok de som sier i fra seg troen på kristendommen fordi helvete blir for absurd for dem.

Jeg tror på hva pater Olav Müller sier her:
»Personlig vil jeg tro at den Gode Hyrde - som hvileløst vandrer i fjell og ur for å finne og redde den bortkomne sauen - gir alle mennesker en enestående sjanse i dødens grenseland. Han viser seg som det «Verdens Lys» han nå en gang er; Han åpenbarer seg for den kristne som kjenner hans navn; Han gir seg til kjenne for tilhengerne av de store verdensreligioner og søkende agnostikere; Han viser seg for den primitive hedning, som i livet søkte det ene Lyset i naturgudenes mange små og spaltede lyskilder. Hvert menneske, som står på dødens terskel, må nå velge Lyset eller mørket.

Når sjelen - forstått som jeget - vandrer over i den hinsidige verden, blir den umiddelbart stilt for Guds domstol. Vi taler om den særskilte dom. Her må vi kvitte oss med visse naive forestillinger, som vi dels ubevisst går og bærer på - også i voksen alder. Vi skal ikke forestille oss dommen à la lagmannsretten i Oslo. Gud som er ren ånd, sitter ikke på et dommersete og han veier ikke synder og gode gjerninger opp mot hverandre, for så - alt etter utfallet - å sende den ene til helvete og den andre til himmelen. Guds rettferdighet er identisk med hans kjærlighet. Dommen lyder på frifinnelse for alle som ønsker å bli frifunnet. Dommen er nåde og miskunn. http://www.katolsk.no/tro/tema/eskatologi/artikler/doden

Pater Olav Müller taler også om håp for ateisten her:

Det kan synes som Jesus går enda et skritt videre: Han sier: «Enhver synd, enhver gudsbespottelse skal bli menneskene tilgitt, unntagen spott mot Ånden; for det vil ingen tilgivelse finnes. Den som taler menneskesønnen imot, han skal bli tilgitt, men taler noen den hellige Ånd imot, vil det ikke bli ham tilgitt - hverken i denne verden eller den kommende».
Disse ord gir håp til vårt avkristnede og sekulariserte Europa. For her er det mange som skriver og taler Jesus imot: Noen holder ham for å være en religiøs fantast. Andre finner hans lære om frelsen primitiv. De fleste mener hans etikk er for streng. Slike personer skal bli tilgitt - sier Jesus, - underforstått hvis de står ham imot med indre overbevisning og «god» samvittighet. Gjør de det, vil han ikke nekte dem frelse. Det er de som taler den hellige Ånd imot som ikke vil få tilgivelse. Synd mot den hellige Ånd er å være overbevist om at alt Jesus sa og gjorde var sant og riktig - og så allikevel stå ham imot til siste stund. Skulle Jesus føre slike personer inn i sitt himmelske rike, måtte det skje med tvang - mot deres vilje. For de ønsker jo ikke å ha noe samkvem med ham. Jesus respekterer dette valget. Han frelser ingen mot deres vilje. Synd mot den hellige Ånd kan ikke bli tilgitt, fordi synderen ikke vil bli tilgitt. http://www.katolsk.no/tro/tema/kirken/artikler/tolerans

Her viser han til at alle som ønsker å få tilgivelse kommer til å få det, og at det bare er de som absolutt ikke vil som ikke blir tilgitt. Den hellige padre Pio sier også:
"I believe that not a great number of souls go to hell.
God loves us so much. He formed us at his image. God loves us beyond understanding.
And it is my belief that when we have passed from the consciousness of the world,
when we appear to be dead, God, before He judges us, will give us
a chance to see and understand what sin really is.
And if we understand it properly, how could we fail to repent?"

Er det da en synd å tro og håpe at alle skal bli frelst? Eller å tro at for Gud er alt mulig. Til sist:

Den franske forfatteren Charles Pe'guy (1873-1914) beskriver i sitt stykke Le mystere de la charite de Jeanne d'Arc (hemmiligheten med Jeanettes d'Arcs kjærlighet) hvordan Jeanne (1412-31) ikke kan akseptere at noen av hennes medmennesker skulle gå fortapt. Hun vet at hun i sin bønn gjør opprør mot Gud. Men uten dette opprøret, mener hun, skulle hennes messe og kommunion være " markstukne og tomme " . Hun blir oppfordret til å overlate saken i Guds hender, men det kan hun ikke.
Det som redder henne ut av denne fryktelige krisen, er den indre vissheten om at hun, nettopp i og gjennom sitt opprør mot helvete og den evige fordømmelsen, rører ved det aller dypeste i Guds hjerte. På et dunkelt vis vet hun at hennes opprør mot helvete ikke skiller henne fra Gud, men at hun nettopp i dette opprøret er på linje med Gud. For Gud kan heller ikke finne seg i at mennesker skal gå fortapt. Opprøret finnes også i ham.